Taket på Vågen løftet seg

Å herrligheeet! Vågen. Jam. Eg er målløs. Fortryllet og danser når eg går. Jam. Skikkelig jam. Bossafamily med heftige rytmer, heftige gitar, heftig vokal på åpen mic. Folka, vi. Kunne. Ikkje. Stoppe. Å. Danse. Det ble hett. Vi ble svett. Men vi kunne ikkje stoppe. Det er fullt hus. Det er fest. Og taket klarer så vidt å holde seg nede, fordi energien presser det opp. Eg må ærlig innrømme at då eg tok turen forrige torsdag, så var det tammere. Eg tenkte greit nok. Eg er glad eg gav det en sjanse til. Sånn er det jo. Ingenting er likt. Og alt er alltid i endring.

Det er improvisasjon for alle penga, og guttene svinger i takt der oppe. Hodene går. Opp og ned. Opp og ned. De er ikke lenger fem kjekke gutter, men et stort musikkmenneske. Det høres ut som sanger som har vært jobbet med i åresvis, men så er det helt tatt på sparket. Kjemien der borte på scenen sprer seg utover i lokalet. Menneskene knyttes sammen. Svinger i takt.


Monica Eide med band, det var de som åpnet jammen. Monica Eide med band for anledningen, som for tre måneder siden gav ut album. Rolig jazzaktig pop.Stillferdig. Litt forsiktig. Eg  lytter litt for lite til den typen musikk, så eg har ikkje tenkt å si så mye mer. Hvis du vil finne ut, og kjenne etter på egenhånd, så har bandet en egen myspace side. http://www.myspace.com/monicaeide

Heftig baby. Heftig. Lurer på kor lenge taket på Vågen holder.