En god hjelper...

...til deg som leser. Du tror kanskje at eg som skriver svinger meg på en rosenrød sky hele dagen lang, hver eneste dag. Beklager å skuffe deg. Men, eg er menneskelig. Eg har mine svarte netter på blanke solskinnsdager eg og. Sånn er vel livet. Eg er klar over at eg her, på min blogg, presenterer en virkelighet som kan få en hver til å vri seg og tenke, det var det voldsomt så optimistisk. For en pessimist kan det nok virke provoserende. Og litt vel mye... Sånn. Det var ordene til de eventuelt provoserte surp(r)omp- pessimistene (som eg og inngår i med jevne mellomrom!) der ute. Balanse gjenopprettet. puh!

Grunnen til at eg begynner med noe så surt som å være pessimist og surpromp er fordi eg har gått rundt og vært det sjølv i dag. Trukket hatten godt nedover like til trutmunnen og gått i regnet. Eg tenkte. Ka skjer. Kor går eg. Ka vil eg. vil eg virkelig dette? Denne bloggen min, ka er no egentlig det for noe tulleri?  Og ka med drømmene mine. Korfor må eg absolutt følge dem? Å følge en drøm er ikkje alltid bare glamourøst. Eg kikket på himlen og ba om et tegn. Det er fristende å ty til slikt når man føler at man ikkje lenger har helt styring og er motløs...Eg ser Andreas fra Bossafamily der inne på jobben sin. Han svetter og henger i. Vinker.

Setter meg ned foran pc-en min. Kikker litt rundt på ting og tang. Akk og ve. For en tung tung dag! Noe i meg vil fortsatt leke. Men, rumpen er en stor ballong og klamrer seg til stolen for harde livet. Jaja. Eg får sitter her då. Enn så lenge.

Så sjekker eg mailen min. Plopp! En ny mail..."Hei fremmede", står det så fint. Eg blir nysgjerrig. Og så, mine damer og mine unge menn. Så kommer jo tegnet! Eg åpner mailen. Det står herlige ord. Nydelige ord. Ord som man kan lage sanger av. Eller bøker. Den fremmede ønsker rett og slett å fortelle meg at hun er litt som meg. Har utforsket Bergen, gjort seg noen tanker om alt det fine som faktisk finnes bare man kikker etter, og leker litt. Og hun takker meg. Meg! For inspirasjon. Eg sitter der foran min pc- skjerm og er ganske paff. Dette er mitt speilbilde tenker eg. Kor finnes denne fremmede kvinnen? Den positive synergieffekten slår ikkje feil. Eg blir inspirert. Til tross for min gråe dag. Fordi eg visstnok inspirerte henne. Akk. Endelig et menneske som har skjønt at alle trenger positiv feedback innimellom. Det skulle ikkje mer til...

Så fremmede: takk. Eg håper vi treffes der ute i verden og kanskje danse på et hustak!
Og til alle andre: hvis du møter folk med en god kvalitet, så si det ut. Kanskje ikkje personen sjølv er klar over det! Kom an!!