...til ettertanke...

...Noen ganger blir man overveldet over kor mange ting som er mulig å fylle seg sjølv og sitt hus opp med. Ka skal vil egentlig med alt? Og mye vil alltid ha mer. Blir man mer lykkelig av å eie mest mulig av det nyeste nye mon tro? Blir man lykkeligere av å jage etter å tjene mest mulig penger? Hm...Det leder med til denne oppdagelsen:

Her en dag kom eg over en bok av Tim Kasser, "The high Price of materialism". Boken tar blant annet for seg kordan grunnleggende verdier hos mennesker påvirker velvære og lykke. Kasser har forsket på temaet, og studiene hans viser at personer som var svært fokuserte på materialistiske verdier kom lavere ut på faktorene personlig velvære og psykisk helse sammenliknet med andre med lavere materialistisk orientering. Det er andre enn Kasser som har funnet tilsvarende resultat. Kasser skriver videre at materialistiske verdier knyttet til rikdom, status og image virker mot nære relasjonsbånd til andre og tilhørighetsfølelse. Både nære relasjoner og det å føle tilhørighet ansees som viktige faktorer for psykisk helse (hvis du har lest innlegget mitt om ignorering som sjekketriks, husker du kanskje Maslows behovspyramide. Den er særdeles relevant her).

Et materialistisk verdisett fører med seg et sterkt fokus på rikdom, berømmelse og image, noe som underminerer tilfredstillelse av grunnleggende behov som autentistet og autonomi.

hm. hm. hm.

...så då er det kanskje noe i ordtaket at lykke ikkje kan kjøpes då?
Selvsagt, vi mennesker har grunnleggende fysiske/ materielle behov som skal dekkes for å være lykkelige og bekymringsfrie, ligger vi under denne grensen, blir vi ikkje glade, men eg tror ikkje vi blir dobbelt så glad av å ha dobbelt så mye, når det grunnleggende tanken er fyllt opp.

For meg betyr slike funn som Kasser beskriver, at det er viktig med balanse mellom det åndelige/spirituelle og det materielle i forhold til ka som skal gi et menneske mening i livet.

...og meningen med livet er kanskje nettopp å skape mening?

Ok, dette var kanskje litt heavy stuff. Neste gang skal eg skrive om noe mer lekent. Lover!

Hekseri på en søndag

...for å ta opp igjen tråden om hekser...
Har du tenkt mer på ka du legger i ordet heks? Når eg forteller folk at eg har en venn som er heks trekker den fleste på smilebåndet eller hever på øyebrynene. De fleste assosierer heks med magi, det onde, bål, og det overnaturlige. Og kanskje og en kvart del med galskap. Men, sånn er det vel med det meste utenfor det "normale"...

Heksen som eg kjenner er egentlig bare en god person med sitt syn på verden. Hun tror på naturen, sesongvariasjoner og feirer spesielle merkedager som for eksempel Allehelgensaften. Eg fikk være med å feire i fjor. Hekser tror på naturens krefter. Sånn eg forstår det, vil en heks hele tiden forsøke å handle i tråd med naturen og ære den. Om man blir syk kan man bruke urter og steiner til helbredelse. Noen av disse levereglene er, som du ser, ganske generelle. Heksevenninnen min sier selv at hun er heks på sin måte. Andre hekser praktiserer på andre måter. I Bergen finnes også hekser forresten...og  menn kan også være hekser.

Hekser tror også på ulike guder som man kan be om hjelp. Min heksevenninne har et lite alter hvor hun oppbevarer sine steiner, og hvor hun mediterer hvis hun trenger styrke. For meg er dette en av mange måter å mestre en verden med utfordringer, finne mening og skape en fredelig sinnstilstand.

Det er kanskje fristende å begynne med latterliggjøring rundt heksegreiene. Men vær forsiktig. Husker du - en gang i tiden gikk vi mennesker rundt og trodde jorden var flat, og folk ble drept fordi de gikk inn for at jorden var rund. Kanskje finnes det sterkere krefter i naturen enn vi tror...

Forresten...Tror du på noe? og kordan finner du fred i deg sjølv?



...i tillegg til å være heks er venninnen min også kunstner. Om du liker det hun lager og kunne tenkt deg å kjøpe bilder av henne. skriv det inn i kommentarfeltet, så skal eg sette det i kontakt med henne.

Danny DeVero - Seven Mountains. Intensitet!

Eg var så heldig at eg fikk med meg en mørk konsert i går kveld på Knøderen. Skummelt kanskje, men likevel også mye kjærlighet i luften. Følte eg. Det å kalle gårsdagens performance for konsert blir egentlig litt feil. Eg vil heller kalle det et teatralsk show med intens rockemusikk. Bandet heter Seven Mountains. Du har kanskje hørt om dem? Hvis ikkje kommer du nok definitivt til å få høre om dem etterhvert. Frontmann Danny DeVero med en mørk og intens stemme. Liten mann med sterk energi.

Eg kom over konserten ved en heldig tilfeldighet. På Vågen dukket det en dag opp en gutt på åpen scene. Eg hørte stemmen og tenkte - wow, dette var intenst! Når han så fortalte meg at bandet hans skulle ha konsert på Knøderen var det bare å kaste seg rundt å stikke dit.

Jihad - Hellig Krig, tema for musikken. Dystre undertoner om black angels og freedom to be. Nydelig iscenesatt med maleri (se over), dekorering og levende lys. Vi var ikkje mange i salen, men vi som var der fikk med oss noe helt spesielt. Tro meg.

Noe ved vokalen til Danny DeVero får det til å røre seg i dypet, det treffer deler av sjelen som handler om lengsler, frigjøring og sårhet. Hans fremtreden sier noe om det samme. Sminket og ikledd dramatiske kvinneklær.

Då vi kjører for å hente en videokassett til filmkamaraet som skal dokumentere kvelden, er det noen i bilen ved siden av som glor frenetisk på Danny. Det ukjente, det som bryter med forventinger...skremmer noen. Danny er vant til det. Han glor tilbake. Eg glor eg og. Det er fint med mennesker som tør å stikke seg ut og som tør å være eksentriske. Synes eg. Sånn sett bidrar kanskje Danny med å skape større åpenhet i samfunnet? Eg tror det.

Danny fortalte sjølv at musikken handler mye om å kjempe. Kampen pågår i det indre og ytre landskap. For tiden holder bandet på i studio, så når platen er klar mine kvinner og menn, er det bare en ting å gjøre. Ut i butikken og kjøp.

Tusen takk til Seven Mountains for at eg fikk overvære showet, håper det kommer mer. En spesiell takk til Danny, håper vi sees igjen.

Eg fant dessverre ikkje siden til bandet på myspace, så hvis noen som leser kan hjelpe meg, skriv den inn i kommentarfeltet!

Hvis du er nysgjerrig på DannyDevero og Seven Mountains, ta en kikk her:
Danny DeVero (videoer fra youtube)

Inderlighet baby...

Noen ganger treffer man mennesker man tenker er kloke og har mye livsvisdom - uavhengig av alder. Eg traff en slik person her en kveld
.
Eg husker eg kikket på han då han kom inn døren på Opera. Han hadde en helt spesiell aura rundt seg. Eg fikk assosiasjoner til stjernehimmel en kald vinternatt, Rondane, havet. Han skilte seg definitivt ut fra resten av kveldens Operabefolkning. Eg satt foran PC-en min. Skrev litt, blikket vandret mot mannen gang på gang...

 Vi kom selvsagt i snakk. De store greiene. Vi undret oss. Det var liksom kvelden for det. Noe med stemningen. Rå og våt bergensluft, med undertoner av en kommende varm vår (forhåpentligvis). Opera med dempet belysning.

Eg delte litt av min livsvisdom; alt er mulig, og man kan få til det man vil, bare man står på. Han kikket granskende på meg. Ingen flakking. Introvert blikk. Han var forstatt like søkende etter sine levesetninger, men hadde kommet frem til dette:
1. Moral. Kjenne den inn i ryggmargen og følge den. Moralen er kanskje det viktigste man har.

Eg lurte på kordan man kommer frem til sin moral. Et vanskelig spørsmål å svare på. Eg tror vi begge ble enige om at moral er foranderlig, men når man finner visse prinsipper som oppleves som en sannhet for en sjølv, så skal man følge den. Til punkt og prikke. Eg tror man er heldig hvis man klarer å grave så dypt i seg sjølv og finner slike svar. Dra kunnskapen om moral utfra det man erfarer der ute i verden. For virkeligheten endres hele tiden, og rett og galt vil alltid være relativt til et eller annet utenfor en sjølv. Mener eg.

Eg lurer stadig på ka som egentlig er meningen med alt? Korfor er eg her? Kor skal eg? Ka er målet?
Den vise mannen gav meg et svar, som gav gjenklang av et eller annet inni meg sjølv.
Dette kan sammenfattes i punkt 2.
2. Inderlighet. Man skal kjenne etter ka man har et følelsesmessig inderlig forhold til. Og følge den tråden.
Det gir mening, fordi inderlighet handler kanskje om lidenskap. For meg iallefall. Lidenskapen kommer fra kjernen i oss sjølv, kall det sjelen om du vil. Lidenskapen, eller inderligheten vil være nært forbundet med de evner man er sterkest på. Tenkte eg då han pratet, for å fullføre tankerekken hans på sett og vis. Den vise mannen brukte egentlig mer kroppen og blikket når han snakket enn ord. Musikkfyr, han som så mange andre. Uttrykker seg best gjennom høyre hjernehalvdel (ikkje verbalt). Få ord kan si mye. Når de representerer essensen.

Kanskje en ny bit i puslespillet om ka som driver mennesker fremover, eller bakover? Hm...

Eg takker han, gir han en klem. Skriver videre. Når eg snur på hodet er han forsvunnet.

Ka er en heks?

..kveldens lille tanke-eksperiment til deg. Er hekser onde? Er de gode? Ka er en heks? Finnes magi? naturkrefter som kan manipuleres?

Mitt forhold til hekser er personlig. Eg har en hjertevenninne som er heks. Derfor vil eg at du som leser tenker gjennom hekseriet. Så kommer eg tilbake med ka en virkelig heks kan være...

Et lite tips: tenk litt eksistensielt - hvis du tør. Dykk ned i dypet og kjenn etter. Du vet. Religion. Krig. Og fred. Kordan ting henger sammen.

Har du ikkje gått den veien før, så er det jammen på tide. Husk, det er fortsatt vinter ute, selv om våren er på vei. Med mørke skal mørke fordrives....uuææw!

Ord for resten av kvelden...sitat anonym bergensmusiker...

Eg liker ord for dagen, eg liker ord å leve etter. Eg kom over en fyr, som eg velger å få være anonym, som skrev dette i den røde hjerteboken min:

...hvis du har vansker med å lese: if your life don't exist. Please take a deep breath. Cause I survive.

Hvis du noen gang har forsøkt å puste skikkelig, så vet iallefall eg, at det å gjøre at man faller mer til ro. Og overleve gjør man jo som regel. Dagens!

Chile chile chile...

Tenkte eg bare skulle legge ut et par bilder fra Bossafamilys konsert på Kvarteret i går. I forbindelse med støttekonsert til Chile. Det var uvant å se gutta på en annen scene enn på Vågen. Mykheten, varmen og lekenheten fant veien inn etterhvert som lydmann og publikum ble smidigere i trøyene. Hvis du kikker på de to gutta på det øverste bildet, så trekker du nok litt på smilebåndet. De er så glade i hverandre!

Det blir visst litt mye bossa-greier for tiden. Men de kjører jo sånn på...! og då må de nesten få litt plass i mitt univers.

...morsomt!

..at folk har begynt så smått å legge igjen litt kommentarer. Me like:-)

En god hjelper...

...til deg som leser. Du tror kanskje at eg som skriver svinger meg på en rosenrød sky hele dagen lang, hver eneste dag. Beklager å skuffe deg. Men, eg er menneskelig. Eg har mine svarte netter på blanke solskinnsdager eg og. Sånn er vel livet. Eg er klar over at eg her, på min blogg, presenterer en virkelighet som kan få en hver til å vri seg og tenke, det var det voldsomt så optimistisk. For en pessimist kan det nok virke provoserende. Og litt vel mye... Sånn. Det var ordene til de eventuelt provoserte surp(r)omp- pessimistene (som eg og inngår i med jevne mellomrom!) der ute. Balanse gjenopprettet. puh!

Grunnen til at eg begynner med noe så surt som å være pessimist og surpromp er fordi eg har gått rundt og vært det sjølv i dag. Trukket hatten godt nedover like til trutmunnen og gått i regnet. Eg tenkte. Ka skjer. Kor går eg. Ka vil eg. vil eg virkelig dette? Denne bloggen min, ka er no egentlig det for noe tulleri?  Og ka med drømmene mine. Korfor må eg absolutt følge dem? Å følge en drøm er ikkje alltid bare glamourøst. Eg kikket på himlen og ba om et tegn. Det er fristende å ty til slikt når man føler at man ikkje lenger har helt styring og er motløs...Eg ser Andreas fra Bossafamily der inne på jobben sin. Han svetter og henger i. Vinker.

Setter meg ned foran pc-en min. Kikker litt rundt på ting og tang. Akk og ve. For en tung tung dag! Noe i meg vil fortsatt leke. Men, rumpen er en stor ballong og klamrer seg til stolen for harde livet. Jaja. Eg får sitter her då. Enn så lenge.

Så sjekker eg mailen min. Plopp! En ny mail..."Hei fremmede", står det så fint. Eg blir nysgjerrig. Og så, mine damer og mine unge menn. Så kommer jo tegnet! Eg åpner mailen. Det står herlige ord. Nydelige ord. Ord som man kan lage sanger av. Eller bøker. Den fremmede ønsker rett og slett å fortelle meg at hun er litt som meg. Har utforsket Bergen, gjort seg noen tanker om alt det fine som faktisk finnes bare man kikker etter, og leker litt. Og hun takker meg. Meg! For inspirasjon. Eg sitter der foran min pc- skjerm og er ganske paff. Dette er mitt speilbilde tenker eg. Kor finnes denne fremmede kvinnen? Den positive synergieffekten slår ikkje feil. Eg blir inspirert. Til tross for min gråe dag. Fordi eg visstnok inspirerte henne. Akk. Endelig et menneske som har skjønt at alle trenger positiv feedback innimellom. Det skulle ikkje mer til...

Så fremmede: takk. Eg håper vi treffes der ute i verden og kanskje danse på et hustak!
Og til alle andre: hvis du møter folk med en god kvalitet, så si det ut. Kanskje ikkje personen sjølv er klar over det! Kom an!!

Taket på Vågen løftet seg

Å herrligheeet! Vågen. Jam. Eg er målløs. Fortryllet og danser når eg går. Jam. Skikkelig jam. Bossafamily med heftige rytmer, heftige gitar, heftig vokal på åpen mic. Folka, vi. Kunne. Ikkje. Stoppe. Å. Danse. Det ble hett. Vi ble svett. Men vi kunne ikkje stoppe. Det er fullt hus. Det er fest. Og taket klarer så vidt å holde seg nede, fordi energien presser det opp. Eg må ærlig innrømme at då eg tok turen forrige torsdag, så var det tammere. Eg tenkte greit nok. Eg er glad eg gav det en sjanse til. Sånn er det jo. Ingenting er likt. Og alt er alltid i endring.

Det er improvisasjon for alle penga, og guttene svinger i takt der oppe. Hodene går. Opp og ned. Opp og ned. De er ikke lenger fem kjekke gutter, men et stort musikkmenneske. Det høres ut som sanger som har vært jobbet med i åresvis, men så er det helt tatt på sparket. Kjemien der borte på scenen sprer seg utover i lokalet. Menneskene knyttes sammen. Svinger i takt.


Monica Eide med band, det var de som åpnet jammen. Monica Eide med band for anledningen, som for tre måneder siden gav ut album. Rolig jazzaktig pop.Stillferdig. Litt forsiktig. Eg  lytter litt for lite til den typen musikk, så eg har ikkje tenkt å si så mye mer. Hvis du vil finne ut, og kjenne etter på egenhånd, så har bandet en egen myspace side. http://www.myspace.com/monicaeide

Heftig baby. Heftig. Lurer på kor lenge taket på Vågen holder.

Sykkelmannen

Eg går og gleder meg til denne våren...selv om snøen fortsatt faller, har eg et håp om at den er like om hjørnet... Eg gleder meg til å gå med lette klær og sko! Våren assosierer eg med å sykle gjennom gatene, og også med Sykkelmannen. Sykkelmannen er en ildsjel som driver en miljøvennlig sykkelforretning kor det brukes resirkulerte ressurser til å reparere brukte sykler som i utgangspunktet var sett på som søppel. Eg kjøpte sykkelen min hos han, og siden det har våre veier krysset spor når tiden har vært rett for det.

Sykkelmannen brenner for å ta vare på jordkloden vår, sikre en bærekraftig utvikling. Eg husker eg fikk en tale om kor synd det er at folk kaster ting som egentlig kan brukes, eller repareres, då eg var innom forretningen hans første gang. Han uttalte seg ganske bastant om at det er å kaste dritt på andres håndverk når vi kaster for ekspempel sykler før levetiden deres er over. Eg spurte litt mer om ka han mente med det. Han forklarte at mennesker tross alt har lagt ned energi i å lage gjenstander, og det er forferdelig synd når vi tillegger tingene så lite verdi. Ting kan repareres. Eller noen av delene kan brukes om igjen. Og et eller annet sted der ute i verden er det faktisk mennesker som har jobbet hardt for å få i stand produktet. Vi kaster alt mulig så lett fra oss. Han savnet/ savner og mer kvalitet på ting. Litt som i gamle dager. DBS sykler for eksempel, de kunne man ha et helt liv. På sykkelfabrikken (som eg kaller det), så eg flere gamle DBS sykler som Sykkelmannen hadde fått lappet sammen. Fine gamle sykler!

En annen grunn til at det er akkurat en sykkelforretning Sykkelmannen driver, er at han skulle ønske at folk brukte sykkelen mer, i stedet for bil. I Amsterdam (bildet under) har det egne sykkelparkeringshus, det skulle han ønske at Bystasjonen og kunne bli. Vi bruker bilene altfor mye (noe de som bor på Danmarksplass muligens har merket noe til denne kalde vinteren, fysj for en luft det har vært der). Når eg prater med Sykkelmannen om miljø, så er det aldri moraliserende. Han prater bare om drømmene sine og retter ikkje pekefingeren verken mot meg eller andre folk. Han ser bare verden rundt seg, samtidig som han gjør det han kan for å få til en endring.

Eg gleder meg til solen varmer mer, då skal eg sitte utenfor sykkelfabrikken i solveggen og kose meg. Diskutere, spørre og undre på korfor vi mennesker er som vi er. Eg tror sykkelmannen synes en del av oss er litt skjødesløse og gir jordkloden vår for lite kjærlighet. Eg tror sykkelmannen synes vi er rare, fordi mange ikkje ser kor vakker jorden er, og måten vi lager større og større søppelhauger rundt omkring. Når det tross alt er vårt hjem det er snakk om. Sykklemannen elsker jorden tror eg.

Hvis eg noen gang skulle tvile på ka eg vil her i verden, så tenker eg litt på Sykkelmannen. Han får ting til, og står på, til tross for at mange ikkje helt forstår korfor han gjør som han gjør, og brenner for noe som mange er likegyldige til. Han gir aldri opp!

...sånn kunne det sett ut hvis Bystasjonen var fylt med sykler og ikkje biler...
                          .......................................................
No skal eg ned i boden og ta frem den lille sykkelen min og få vasket og stelt den. For eg er sikker på at våren kommer hvert øyeblikk!

Sykkelmannens forretning heter den Grønne sykkel. Hvis du ble litt nysgjerrig og kanskje har lyst å snakke med han du og, så kan du kikke her: Den grønne sykkel

Stigeteorien...

Har du hørt om stige/ the ladder theory? Ja sier du? Nei? Hm, vel la meg fortelle ka eg har blitt fortalt:

                      .......................
Eg og kompisen min gikk tur. Det var skikkelig guffent, og slapset lå og foret skoene våre langs bakken. Så vi bestemt oss for å stikke inn på Opera en tur. Ah, varmt og godt. Vi diskuterte gutte og jentegreier. Finnes det sånne forskjeller eller er det bare opppspinn?
- eg kan være enig i at det kanskje er noen forskjeller som vi kan kategorisere basert på kvinne - mann, men eg mener og at det er mye som er likt.
Eg veivet litt med armene. Og vippet med foten.

- og eg mener at for noen jenter så er det faktisk mer hensiktsmessig å ha guttevenner enn jentevenner. Noen trives bare bedre med det.Og det funker.Vi jenter furter og styrer mye. Noen jenter orker ikkje å forholde seg til det alltid.

Kompisen min himlet med øynene. Eg kjente eg begynte å hisse meg litt. Himling med øynene. Ikkje kom her med den! Så kikket han ganske oppgitt på meg.
- du er heelt på jordet og plukker kongler lille frøken fryd.
- Ka mener du, plukke kongler?
- Har du virkelig ikkje hørt om The Ladder Theory? er du så lite opplyst?
- Ladder, stiger, kor kom de inn i bildet i diskusjonen? Eg blir stadig mer irritert. Puste. Puste. Harmoni. Balanse. Forsøke å smile. For å redde kvelden.
- Ok, fortell meg om dette stige- opplegget då...
Eg gir meg. Han får få en sjanse til å forklare seg.
- Gutter har EN stige som kalles sex. Jenter opererer med to stiger. En sex- stige, og en venne- stige. Så gutter som er venner med jenter vil egentlig ha sex med jenten. Uansett. Jenter derimot kan godt ville ha guttevenner uten å tenke på sex overhodet.
- Nei!, sier eg.
- Det der stemmer ikkje!
Kompisen min ler.
- no svarer du akkurat som alle andre jenter gjør. Joo, sier dere, joo, det går fint an, eg har en guttevenn, og vi har aldri hatt sex og kommer aldri til å ha det.
- sannheten frøken, han legger sin hånd på min (hersketeknikk!),
- den er at alle gutter som er fysisk tiltrukket av jenter, vil ha sex med dama. Gutten kan forsøke å være på vennestigen, men før eller seinere vil han forsøke å hoppe over på den andre stigen. Eventuelt, hoppe av hele greia hvis det kommer en heitere dame forbi. Det beste er selvsagt å hoppe rett på sex-stigen så klart.
Ok, der målbandt han meg. Det var rett på sak. Eg begynner å surre i hodet. Guttevenner, guttevenner, har eg noen guttevenner? Ka vil guttevennene? Ka vil eg? Ka signaler har de gitt, og ka signaler har eg gitt?
Og så kommer paranoiaen. og den ondskapsfulle humringen min.
- Så du vil med andre ord ha meg til køys du då?, eg kikker på han. Litt ertent kanskje.
Han famler litt med blikket. Eller gjør han det?
- Ja klart det. Men, no er det no en gang sånn at tiden kanskje kan gjøre noe med de stigene. For etter hvert, hvis gutten ikkje får hoppet over på sex- stigen i tide, og fortsetter å henge med jenten, så begynner man vel å bry seg om damen og. Og kanskje finner gutten ut at man har det kjekt sammen.

Hm. Eg tenker. Eg kan tro på han. Eller ikkje. Kalles dette roing, eller kalles det sannheten? Det samme kan det være. Her sitter vi iallefall. Eg blåser i stigene. Det viktigste er vel å ha det kjekt. Så får kompisen min bare ha stigen sin i hodet. Vi har kjent hverandre leenge. Så då er han i så fall veldig tålmodig om han lyger.

Kanskje er det en jentegreie, men alle jentene som eg har snakket med forteller det samme. Det har guttevenner som de har hengt med i åresvis, og som etterhvert har fått seg damer. Så med et jentegreieperspektiv, så tror eg at jenter uansett vil forvrenge den teorien over i noe annet, til å tro at også gutter har en jentevenn stige.

Barna og Fedrene...

I går braket det løs med en storveis forestilling/ konsert på Garage/ Gåsa. Eg skriver skråstreker fordi 1. i tillegg til å spille et sett med i mine øyne sanger med høy intensitet og kvalitet, så gjorde guttene i A Father of a Thousand Kids også et humoristisk show. For eksempel fikk de hele publikum til å snu ryggen til scenen. Og vi (iallefall eg), ventet på at no skjer det et eller annet spektakulært trylletriks. Eg snudde meg igjen på signal fra Fedrene, og ka ser eg. En tom scene! De snek seg av scenen etter at samtlige i publikum faktisk fulgte ordren om å snu seg. Det var kanskje ikkje så rart at eg trodde at det skulle komme et triks..Eg kom til konserten med en forventning om at et eller annet med 3-d briller skulle finne sted (på forhånd var det annonsert på Facebook at man kunne ha med seg 3-d briller).

Skråstrek 2: Gåsa, i invitasjonen som var å finne på facebook, stod det at konserten skulle skje på Gåsa. Gåså tenkte eg, då eg leste. Kor er gåså? Eg resonnerte meg frem til at det måtte være Garage. Det var jo det de sa til meg (på Opera, som eg har skrevet om tidligere).

Min konklusjon er at disse Fedrene som de kaller seg, vet å tulle seg med sine barn (publikum). Det var lekent med blomster på mikrofonstativene og planter på scenen. Til tross for tullingen var musikken av en dypere karakter (synes eg). Stemmen til vokalisten var dyp og ru, og banet seg vei helt inn i ryggmargen. Det skinte gjennom at det var en gjeng med flinke musikere på scenen. Askøyværinger av rang visstnok.

Tull og lek er bra for verden og det samme er musikk, så i går kveld gjorde faktisk A Father of a Thousand Kids en god gjerning for verdens barn. Både moro og intenst på samme tid. Eg har lyst å skrive med store bokstaver: FØLG MED PÅ DETTE BANDET OG KOM DEG AVGÅRDE NÅR DE SPILLER KONSERT NESTE GANG!! Bak alt tulleriet finnes og alvor, så her er hele pakken godt snekret sammen. Vi barn trenger å leke, og vi trenger alvor. Her får du begge deler. Eg skal iallefall leke mer (med alvor i blikket) om eg får sjansen. Takk for en strålende opplevelse til Fedrene :)

Knøderen baby, Knøderen!

Har du vært på kafe knøderen noen gang? Visste du at det skjer artige ting der på kveldstid?
Ikkje? Vel, då skal eg fortelle litt om stedet. Kafeen ligger i Lyder Sagensgate 22. Koselig innredning, ikkje umoderne og hardt, men heller motsatt, passe slitte møbler og litt sånn gammeldags. De har super mat der og masse god te, ikkje minst. Eg elsker te, så når eg er der blir det ofte tedrikking, bok, og om eg får muligheten så kaprer eg gjerne en plass på benken innenfor døren. For meg er stedet et supert sted å sitte når eg bare vil være med meg selv og dykke ned i en bok. Andre bruker stedet til andre ting, ofte er det små vennegjenger samlet rundt de runde bordene der inne. Ryktene skal ha det til at flere og flere kommer tilbake til stedet, og kafeen har og fått gode anmeldelser.

De som driver stedet er egentlig en god grunn til å dra dit i seg selv. Verdens snåleste par (snål; rar på bergensk, søt på østlandsk, de er begge deler). Alltid like imøtekommende på en litt sjenert måte. Genuine. Hvis du og er litt snål, kommer du garantert til å føle deg hjemme på knøderen. For selvsagt bærer stedet preg av det snåle paret.

Det eg liker aller best med Knøderen er at de holder små konserter der innimellom, og andre arrangementer som boklanseringer og lansering av magasiner. Prøverommet i regi av BIT teatergarasjen har også vært der innimellom. Eg har mye eg kan takke Knøderparet for.  Det var de som gjorde meg oppmerksom på at Prøverommet eksisterer. Og eg fikk være med i fjor! Prøverommet er forresten, for de som ikkje har kjennskap til det, et sted kor kunstnere kan få prøve ut tingene sine. Et spennende konsept kor man får input fra ulike sjangre på en og samme kveld. Prøverommet skal være på Knøderen igjen i april. Nærmere bestemt den 26. Kom kom! Det skjer og masse annet gøy utover våren, eg skal selvsagt fortelle mer om det etterhvert som det nærmer seg. Eller så kan du jo selv stikke innom og spørre, eller klikk her. Link til underskog, et nettsted med god oversikt over ka som skjer rundt om, blant annet på Knøderen.

Eg gleder meg til å se på det som skjer utover våren. Å... det var den våren, den er her snart...Jippi!

Kjapp stemingsrap fra Vågen

                                                 Leno åpnet jammen på Vågen

Eg stakk så vidt nesen innom jammen på Vågen i går. Mest for å høre Fernandos stemme. Var nysgjerrig på om stemmen passet med mitt forestillingsbilde av den. Fernando, stakkars liten var blitt syk. Noe med øret. Men, til gjengjeld gjorde Leno (?) et varmt åpningssett. Reggae-ish vil eg kalle det. Litt i gaten til Bob Marelys barn, i følge min makker på venstre siden av meg. David var der og kompet, og skulle du sett, spille- på- den-blå-steinen gutten med krøllene var der også.

Siden eg ikkje hadde tenkt å løpe ute hele natten så ble det et kjapt hei og hadet med settet til Leno innimellom. Så kun en kjapp stemningsrap i dag.

 Andre folk og annen stemning enn jammen på Lille. Mer bohemaktig vil eg si. Det blir vel kanskje sånn når det er Bossafamilys, David som styrer jammen?
Hvis du lengter litt etter å være bohem for en kveld og høre på soulful musikk så ta turen til Vågen neste torsdag.

Vårperle...

Hjertet mitt dunker etter våren for tiden. Det dukket opp et dikt eg skrev en vårkveld for flere år siden blant alle papirene mine. Eg liker å skrive dikt. Så det har blitt en del av dem opp gjennom tidene. Kjente eg ble litt glad då eg leste det. For eg gleder meg sånn til våren. Mild luft og håpefulle ansikter i gatene. Men, først må regne få vaske gatene og skylle vekk de siste restene av gammel snø. Mens eg venter på spirer som gror, så tenkte eg å dele dette lille diktet mitt med deg. Kvaliteten kan man sikkert si mangt om, men eg velger å dele likevel. Vær så god:

Du og eg

Du og eg
ikkje et ultimatum
heller ikkje en historie
enno

Du og eg
En tynn tynn tråd
av spindelvev
men enno ikkje et nett

Du og eg
to sølvperler
på morgenfriskt gress

Solen treffer oss langsomt
lyset treffer dråpene
allverdens farger springer frem
det è blitt vår igjen

- Julia Jin, våren 2007 (?)

Bossablues me baby!...og vakre Fernando = vakker kveld

Eg dumper borti de folka eg skal dumpe borti tror eg. Eg er heldig sånn sett. Kvelden er ung og frisk, og eg kommer i snakk med David. Musiker visstnok. Eg kommer på at eg har sett han spille før, på Vågen Fetevare. Varme toner, gitar. Og skulle du sett, ved det lille runde bordet kor eg dumper ned, sitter også Fernando, som skal åpne jammen på Vågen no på torsdag. Dette er perfekt, tenker eg. Eg lurte på kem denne Fernando var. Det sier på en måte klikk klikk og vi er i flyt. Samtalen er musikken. Fin musikk. Frimodig, varm, undrende. Foruten meg, Fernando og David, sitter og Andreas ved bordet. Som også er musiker. Gruppeidentiteten er befestet og vi smiler.

Fernando forteller at han lager musikk av ulike sjangre, blant annet litt hip- hop, litt reggae. Det virker som han helst ikkje vil kategorisere seg sjølv så veldig. Fernando er gutten med stjerner i øynene, og sånn eg forstod det en del av en gruppe på 20 musikere fra ulike kulturer som kaller seg BossaFamily. Og på torsdag åpner han altså jammen på Vågen. Eg har aldri hørt Fernando synge før, men eg forestiller meg en følsom, sensuell stemme. Han er vakker. Stillferdig. Mørkt hår, mørke øyne. Spirituell. Har en annen kultur med seg i genene. Han kom til Norge då han var seks år gammel. Fernando er glad for at han har denne livserfaringen med seg. Så vet han at det finnes en annen verden der ute. Ikkje misforstå, Fernando glir helt fint inn i den norske kulturen. Men, likevel, han kan og se alt sammen litt fra utsiden. Og det verdsetter han.

David og eg prater om det meste denne kvelden, og vi er ikkje redd for å prate om de store spørsmålene. David forteller at han lever det livet han ønsker no. Og for å komme dit måtte han først jobbe innenfra. Jobbe med å befeste identiteten. David sier til meg at identiteten må på plass først, før musikken får det uttrykk og den plassen den fortjener. I mai slippes platen til BossaBlues (Davids musikk), med hjelp fra musikere fra BossaFamily. Eg er så heldig at eg får høre på råutkast til platen, som David har på telefonen sin. Det er avslappende musikk. Ikkje overraskende, for når David skal beskrive seg sjølv, så er nettopp laidback det første han nevner. Noen vil  si BossaBlues musikk, er musikk for høstkvelder og rødvin. Eg for min del føler det hører hjemme en tidlig morgen på en tramm med en kopp kaffe, vårvind, og dugg i gresset. For mitt indre får eg assosiasjoner til  blåhvit himmel og små, små stjerner som blinker.
Sjekk ut mer av musikken til David her: David Pavels

Eg prater og med Andreas. Andreas så eg opptre med bandet Blumashin på Victoria for lenge siden. Eg husker eg digget den heftige måten Anders sang på. Det er trist å høre at bandet no er oppløst. Anders er forøvrig en dyktig musiker som har samarbeidsprosjekter både her og der. Eg tror han og sa han var med i BossaFamily. BossaFamily formidler forøvrig gjennom mantraet "Fellesskap, lidenskap og galskap". Det kan eg like :-)

Nysgjerrig på den store gjengen med musikere i Bossafamily?
Du kan lese mer på bloggen deres: Bossafamily

Til Fernando, David og Andreas: takk for samtalen rundt det lille runde bordet. Det overrasket med ikkje at eg kom til å ende opp med akkurat dere tre i kveld, det er enkel matematikk det (tiltrekningsloven). Eg ble inspirert og glad!

Stand up på Ricks: Pussy as good as it looks...

Det ble som eg trodde, stand up kveld på Ricks ble en kveld kor gleden fikk fritt spillerom og humoren fikk trent seg. Eg og venninnen min kom litt i seineste laget, og fikk dermed gjennomgå av konferansieren. Det må man regne med. Venninnen min, som snart er tanntekniker ble spesielt populær hos konferansieren, som mer enn gjerne ville gå å få tann- spa hos henne. Tannteknikere, for de som ikkje visste det, gjør det meste tannleger gjør, med unntak som for eksempel borring. Med andre ord vil det være mer behagelig å gå til tanntekniker enn tannlege. Så eg forstår konferasieren godt. I tillegg skal det heller ikkje stikkes under en stol at venninnen min er innmari søt.Konklusjonen hans, etter å ha kartlagt første og andre benkenes yrker ble at man burde starte en klinikk. Foruten tannpleier (tannspa-pleier), fantes sykepleiere, leger og psykologer på benkene...og telefondamer fra skandiabanken. Sistnevnte yrkesgruppe sleit han litt mer med å få til å passe inn i klinikken.

Et lite utdrag fra selve showet:
Thomas satte listen for showet ved å etterlikne Mr. Bean, og når merkevaren Pussy - as good as it looks, mat for katter ble vist frem for publikum, var stemningen satt for kvelden. Då Rune Lothe kom på scenen, lærte eg meg at det finnes en yrkesgruppe som heter arkivar. Rune er sjølv arkivar, og kunne meddele til oss i salen at det finnes en egen verdenskonferanse for yrkesgruppen, sist samlet i Kuala Lumpur. Og arkivarer og bibliotekarer sammen på julebord blir heftig feiring.For då tar bibliotekarene av seg brillene. Sigrid Bonde Tursvik avsluttet showet med snert, og på ekte kvinnevis. Hun stilte spørsmålet korfor lurer man på om folk er homo, når man heller kan lure på om folk er mongo? Eg er på sett og vis enig i at dette  kan være en fruktbar kategorisering å jobbe etter.

Eg vil få takke stand- up gjengen for en gøyal kveld! Og krysser fingrene for at de får gode kritikker i BT, som var tilstede for å gjøre sin vurdering. Så for de interesserte er det bare å kikke i BT (mest sannsynlig fredag)  for second hand vurdering av det som skjedde på Ricks. For de som ikkje fikk med seg showet no, så kommer det et nytt show på fredag. Thomas er fortsatt med på laget, mens noen av de andre byttes ut med nye ansikter. Så vil du le, kom deg avgårde.

Feiring av 8. mars med Hanne Kolstø - vakkert, sterkt og stemningsfullt

Hanne Kolstø spilte på Lille i går. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse. Hun sang et sett på åtte sanger, samt et lite ekstranummer; den tristeste sangen hun har laget, i følge henne selv. Ved hjelp av en loopstasjon (en sånn boks som mange artister ofte driver og trykker på med foten når det opptrer, og som lager lyder) ble det et komplett og interessant lydbilde sammen med gitar og stemmeprakt. Hun brukte blant annet lyden av klirrende glass underveis. Akk så vakkert. Lille var altså første sted ut i forbindelse med solo turneen hennes, som strekker seg fra Bergen til Danmark og Tyskland. Hanne er en aktiv musiker. I tillegg til soloprosjektet spiller hun i tre andre band; Love Fi, Thelma and Clyde og Post.

Siden det tross alt var kvinnedagen i går, passet det fint at Hanne viste muskler og spilte en sang fra rockebandet sitt solo. Bandmedlemmene ville ikkje at Hanne skulle gjøre denne sangen uten resten av bandet...men som den sterke og egenrådige kvinnen Hanne ser ut til å være, så fant hun ut at JOHOO, det var jo hennes sang (hun har laget den), så selvsagt skulle hun spille den aleine hvis hun ville det. Så hun spilte sangen i går, og kommer til å fortsette å gjøre det på resten av soloturneen sin. Selvsagt. Ingen bestemmer over oss kvinner. Ingen.

Eg fikk meg en prat med Hanne etter konserten. Og eg ble riktig så oppløftet. Enda et menneske som tør å satse, som følger drømmen og veien sjelen sier man skal gå. Hanne strålte i går, men hun fortalte meg at sånn har det ikkje alltid vært. Sånn er det vel å være menneskelig, så det var vel ingen bombe. En gang i tiden studerte hun pedagogikk (sorry Hanne hvis det var et annet studie du tok, hørte deg litt dårlig der inne..), og en dag begynte hun å gråte på forelesningen. Korfor? spurte hun seg selv da. Jo, fordi hun ikkje gjorde det hun egentlig ville. Nemlig drive mer med musikk. Hun hadde jo en hel haug med sanger som hun hadde laget i bagasjen... Folk sa til henne, som folk ofte gjør, at det er lurt å ha noe å falle tilbake på. Frykten folkens, den gjør oss blindet. Og ofte er det folka rundt oss som får oss redde. Men, Hanne klarte heldigvis å høre sin egen stemme tydelig nok til å våge å satse på musikken. Som hun sa til meg i går:
- eg vil jo ikkje ha noe å falle tilbake på.
Eg er helt enig. Korfor falle tilbake, når man kan gå fremover?

I tillegg til å vise seg å være en sterk kvinne, så fant eg og i løpet av samtalen ut at Hanne også er en vennlig kvinne. Det ser man vel egentlig på bildet over og. Hanne solgte tre cd-er på jammen; en samle cd med litt av hvert fra de ulike bandene og hennes egne greier, Thelma & Clyde og Love Fi (innpakket i et kunstverk!, se bildet øverst til venstre). Eg, som musikkentusiast, ville selvsagt kjøpe all musikken. Men, eg hadde ikkje kontanter! Og ka skjer da? Hanne sier at eg kan få alt sammen gratis siden eg skal skrive om henne på bloggen. Eg blir rørt. Men, eg takker selvsagt nei av den enkle grunn at eg allerede har fått en konsert gratis. Man skal støtte opp om musikere synes eg. Det trenger jo til det daglige brød de, som alle andre. Ikkje det at eg er spesielt rik, men noe vil eg bidra med. Så vi finner ut av det vi.

I dag når eg skriver, er eg skikkelig glad. Hun der Hanne Kolstø, hun gjorde inntrykk på meg. Følte den lille samtalen vår i baren var en hjerte-til-hjerte samtale. Eg hadde ikkje med meg den lille røde boken min, ellers hadde eg nok dokumentert alltingen der. Men, no har eg det heldigvis dokumentert her da.

Sjekk ut det Hanne driver med av musikk på disse nettstedene då vel:
http://www.myspace.com/thelmaandclyde
Love: Fi
Post
Hannes hjemmeside

Eg tror Hanne skal åpne jammen på Opera i kveld, så de som ikkje var på Lille i går kan gå dit i dag og lytte. Husk kontanter, så du får kjøpt musikken hennes i samme slengen!!
Då gjenstår det bare å heie på Hanne og håpe på at hun får det gøy på turneen.

Syng for meg på den blå steinen baby, så skal du få et kronestykke!

Det er alltid kjekt å få inspirasjon og gnist ved å treffe folk som lever litt på kanten. En fin kant. Då tenker eg på den daglige brød kanten. Kordan overleve. Det viser seg at det kan være enkelt. Særdeles enkelt. Og fantasifullt. Det gleder meg å få møte den salgs mennesker. Eg får mot! Drømmen min blir mer levende. Fordi min drøm ikkje kan sammenfalle med følgende scenario: stå opp kl 7. Då ringer vekkerklokken. Pling Pling Pling. Akk og ve. For de som e medlem av B-gjengen og ikkje A. Så, fyke rundt, en sokk der, en sko der. Bil, buss, båt eller bein til jobben. Så er man der og gjør sine dugleiker. Hjem. Middag. Nyheter. Litt huslige gjøremål. Muligens en kafetur. Snork. Dagen var gått. Det finnes altså andre muligheter...
- Ok. Bli ikkje sint på meg om du har det sånn. Flertallet lever jo slik. Eg vet det. Og eg vil absolutt ikkje fornærme noen. Om det er din drøm, så er du kanskje mer heldig enn meg. Du får det jo på en måte enklere, samtidig som drømmen din går i oppfyllelse. Skjønner? det handler bare om å ha ulike forestillinger om kordan man vil leve livet...
Til deg då, som bærer på en drøm som gjør at man må  leve litt fra hånd til munn, i realiseringsprosessen av drømmen, så kommer det herved litt inspirasjon.

Her en dag stakk eg innom jammen på Opera. Aleine satt eg der i baren og hørte på åpningssettet. Det kom en fyr inn med gitarkasse. Krøllete mørkt hår. En kjekkas om man skal kategorisere. Han satte seg ved siden av meg i baren. Det fyrte i hjernebarken min. Eg har sett han før, tenkte eg. Kor? Kor? Han smilte til meg. Eg smilte vennlig tilbake. Man skal alltid gjengjelde et smil med smil. Positiv synergieffekt.
Eg hørte videre på musikken. Innimellom kikket eg på han. Kor baby, kor?
Han hadde en bok i jakkelommen. Det var tegnet eg trengte. Folk med en bok i lommen kommer eg lett i snakk med. No hadde eg dessuten fått husken på kor eg hadde han fra.

- Du, har du spilt på den blå steinen i det siste?
Han smilte nok en gang til meg. Tok en slurk vann. Han så ikkje forbauset ut over spørsmålet mitt.
- Ja vi spilte sist torsdag i solskinnet. Jeg og kompisen min.
Østlending...
- Så kjekt da. Eg visste eg hadde sett deg før. Det tok litt tid før eg koblet, det var derfor eg smugkikket på deg...
Vi ler litt.
- Eg så deg spille der i januar når alle studentene var tilbake i byen. Ventet på en venninne. Eg ble så glad av å høre på. Dere var morsomme. Og flinke.
Vi håndhilser og utveksler navn.
Han forteller at han tjener gode penger på det. En dag tjente de 3500 kroner.
- Ka lever du av ellers då?, spør eg.
Eg lurer visst ofte på det. Kanskje trenger eg inspirasjon, eller kanskje synes eg bare det er morsomt å høre folk fortelle om det daglige brød. Mest det siste tror eg.
- Jeg er så heldig at jeg har fått stipend fra hjemkommunen min.
Han smiler igjen.
- Så jeg har all verdens tid til å gjøre det jeg vil, nemlig jobbe med musikk. Vi spiller litt rundt om, jeg og bandet mitt. Tjener litt penger der og faktisk.
Smart fyr. Han har sånn utstråling kor man tenker, han der vet å komme seg dit han vil. Og han vil alltid ha slik at han klarer seg. Det stemmer jo for så vidt med det han sier.

Åpningssettet er over. Og han skal på scenen. Og eg har fått inspirasjon. Neste gang tar eg min bok i jakkelommen og. Ah, jazzy toner. Jazzgutt.

hvis du ler litt, så griner du mindre...og verden blir gladere

Et smil til en forbipasserende, og sannsynligheten er stor for at du får et smil tilbake. Det gjelder å gjøre hverdagen lys og leken. Hvis du føler deg litt lettere vinterdeprimert, til tross for at snøen har gjort dagene lysere i det siste, så ta turen til Ricks, Visekjelleren på onsdag.

Da er det stand up show for alle penga. Det koster 110 kr og det er 20 års aldersgrense. Dørene åpner kl. 20 og showet starter kl. 21.

Fem stk skal på scenen: Sigrid Bonde Tursvik, Thomas Anthun Nielsen, Rune Lothe, Eivind Salen og Nils Ingar Aadne.
Fire av fem har eg lite kjennskap til, men eg kan si mange varme ord om Thomas Anthun Nielsens show. Han har eg sett på Humorlaboratoriet på Lille tidligere. Og også på Ricks. Humorlaboratoriet er et slags prøverom kor stand up folka prøver ut nytt materiale. For å ha det på det reine. Siden eg ikkje kjenner til de andre som skal på scenen, så dedikerer eg litt rom til Thomas Anthun Nielsen...

    

                                                                                                    Et kunstferdig bilde av Bad boy Thomas

Humoren hans er hjertevarm, og ofte med en selvironisk tvist. Etter min mening. Eg ler fra magen når Thomas forteller vitser. Ofte en stund etter at de andre ler, eg har en tendens til å bruke tid på å ta poenget...Men tilslutt forstår eg (prompe og fis forstår eg derimot med en gang, og ler meget hjertelig av det, men det er gjerne ikkje helt stand up materiale). Thomas driver forresten og reiser litt rundt i landet for tiden og gjør stand up. Sist sett i Oslo! Med gode mottakelser sies det. Er du interessert i å lese mer om ka Thomas driver med så kan du jo stikke innom bloggen hans: http://anthun.wordpress.com/ 


Det som kanskje imponerer meg mest med Thomas, er at han i tillegg til å være stand up komiker også er redaktør for Megafon her i Bergen. Det er storveis. Tenk å kunne bidra så positivt til verden på to så vidt forskjellige måter. Bøyer meg i støvet! Kom og heie på og le deg nesten ihjel då vel!

Tvi tvi til stand up folka på onsdag!

Ignore, cause then you have to restore...

 Forklar meg - korfor ser du meg ikkje?                                                       Tegnet av Pjotr Pinnedyr

                                                                                                          

 

- Ka er det du holder på med?                                                                  

Eg ser irritert på kompisen min. Eg kaller han Fetter Anton. Det liker han ikkje. Men han er en med mye gullhår en viss plass, så that is his name, i min verden. Han snur seg vekk fra meg midt i en tale eg holder for han. Vi befinner oss på Lille, og stedet er fullt. Har eg sagt noe som har støtt han no då?

- Hallo, hallo!
Fortsatt ingen reaksjon...Eg kjenner en stigende irritasjon og det begynner å brenne i frontallappene (fremre deler av hjernebarken, for de som evt. ikkje visste det). I kveld er han tydeligvis helt brødkjørt. Brødkjørt ja, det skal mye til.
Endelig snur han seg mot meg. Han ler. Eg blir bare mer irritert. Vi skulle liksom ha det kjekt. Prate og tulle. Blir ikkje mye gøy med en som ikkje hører etter. Han legger en god arm rundt meg.
- Lille sinte frøken, eg skulle bare sjekke om det funket...
- Funket?
- Ja, eg har funnet mitt sjekketriks, no skulle eg bare se om det funket på deg.
Eg SER på han. Javel. Fomler i vesken. Kor er den lille røde hjerteboken boken min? Dette må dokumenteres! Han ler når han ser ka eg har i tankene. Skrive ned. Alltid skrive ned...
- Eg har en teori om at det beste trikset for å få en kvinne på kroken er å ignorere henne.
Ah, det begynner å ringle bjeller langt der inne. Så klart, dette har eg jo lest om i The Game. Kanskje stod det noe om det i Pornopung også? hm...eg kan derimot ikkje erindre at eg har funnet trikset i Sex in the City. Men, det var vel heller ikkje å forvente. Lyserosa verden. Sånt finnes jo ikkje der. Så klart.
- Ok, Fetter A, du fikk meg på kroken. Men, det eneste du gjorde var egentlig bare å få meg skikkelig illsint. Ingen liker å bli vendt ryggen!
Han flirer av meg. Har det glimtet i øyet som han får, når han har klart å få meg irritert. Han liker det. 6. klasse om igjen. Erte, få jenten til å bli sinna. Og eg, går som vanlig rett på limpinnen.
- Det er jo nettopp det som er poenget. Eg får oppmerksomheten din, og setter meg sjølv over deg. Du blir usikker og lurer på ka du har gjort. En fremmed jente ville mest sannsynlig tenkt at eg ikkje likte henne. Der blir det jo litt annereldes med deg. Men, du reagerte ganske stereotypt.
Eg sukker. Eg blir ofte prøvekanin for Fetter A. Skriver sjekketrikset ned i boken. Ignorering. Funker ofte. Slemt triks.
- men, sier eg.
- du får jo et problem når du fornærmer jenten på den måten.
- niks, neste triks er jo å være hyggelig. Då får du en kontrasteffekt. Og jenten tror no ikkje at eg nødvendigvis er ute etter å sjekke henne opp.
Snedig, tenker eg. Fetter A har ikkje lest the Game. Men, han har altså kommet frem til det samme som gutta i boken har.

Kvelden går sin gang, og jenter kommer og jenter går. Trikset funker, gang på gang. Eg tenker. Korfor funker dette?
Eg stikker tidlig. Vel hjemme begynner eg å grave blant de tjukke bøkene mine. Ignorering, ignorering. Ah, selvsagt. Dette kan vel forklares ut fra psykologien, og læringspsykologi, kombinert med behovspyramiden til Maslow.  Du vet ikkje ka eg fabulerer om sier du, vel la meg forklare:

Operant læringsteori, utviklet av Skinner sier som følger: responser som etterfølges av positive konsekvenser --> sannsynligheten for at respons repeteres øker. Jenten i baren har kanskje lært seg at ved å stå og se søt ut, så får hun oppmerksomhet fra gutta.
Kvorfor funker så ignoreringsbiten som Fetter A så spiller videre på mon tro? Jo, jenten får ikke den forventede respons. Det sier klikk klikk i hjernen. Ny læring må til! Konsekvensen er jo ikkje lenger den samme. Hun blir med andre ord forvirret. Skjer ignoreringen flere kvelder på rad, med ulike gutter hun har i kikkerten, ja da er det ganske stor sannsynlighet for at hun endrer taktikk. Ellers er hun i så fall treig på læringsfronten. Nå må det sies, at denne formen for læring ofte skjer uten at man tenker nevneverdig over det. Så jenten er ikke nødvendigvis en slu liten frøken. Det har bare skjedd en naturlig tilpasning. I tilfellet med Fetter A, så får jenten etterhvert positiv oppmerksomhet, men det er ikkje fordi hun står og ser søt ut (tror hun). Så då blir min videre teori at hun blir ekstra oppmerksom på ka som skjer, fordi hun må lære noe nytt. Upredikebarhet som hun forsøker å gjøre predikerbar.Og då er jo Fetter A inne. Han har hennes hele og fulle oppmerksomhet.

Maslows behovspyramide

Eg er ikkje helt fornøyd med forklaringen. Det blir så mekanisk. Det tikker i hjernen. Og plong! Aha, eg tenker på Maslow. En psykolog som var opptatt av at mennesker har grunnleggende behov som vi søker å fylle. Behovene satte han opp hierarkisk i en pyramide, hvor de mest grunnleggende behovene er de viktigste. Hah! I følge denne teorien, så kan ignoreringen sees på som å fucke med jentens behov. Fetter A trekker fra sosial tilhørighetskontoen. Han fryser henne jo ut på en måte. Og videre, hvis der er snakk om en jente som er vant til å få oppmerksomhet fra gutta, så vil trikset også medføre at hun blir usikkerpå sin sosiale status. Men, siden Fetter A så etterhvert blir hyggelig, så fyller han opp igjen behovene. Og selvsagt blir jenten da vennlig innstilt. Vi liker vel alle som kan tilfredstille våre behov...

Morsomt...tenker eg. Med supernerdepysjamasen på hopper eg til køys. Gleder meg til å fortelle Fetter A om min teoretiske forklaring på hans triks i morgen. Tror han kommer til å like det. Og siden Fetter A har et godt hjerte, så kanskje han heller velger en annen strategi neste gang. Ingen jenter liker å føle seg ignorert. Ei heller at man kødder med behovspyramiden.

Nb: no er det sikkert noen jenter der ute som blir sur på meg. Korfor skriver hun der Julia Jin dette her? No lærer jo gutta triksene. Javel, bare vær sure. Men, tenk litt lenger då, for guds skyld. No vet jo du som jente ka som er i gjære. Så blir det opp til deg om du vil være med på leken og smake steken. Steken kan vel være god den vel. Selv om trikset er slemt kan jo gutten være grei. Som for eksempel Fetter Anton.

Frihet baby frihet!

Frihet en kald vinternatt...

Det er vinter og snøen faller. Kaldt. Frostig. To kalde mennesker som egentlig skal hjem. Torsdagsfølelse. Eg  og Herr. J. Vi slentrer av gårde i slapsete gater. Det er folk i god stemning rundt oss. Ka gjør vi no? Klokken er halv tre. I morgen er det fredag og en ny dag for tur. Både Herr J og eg liker å få gjort mye i løpet av en dag, så vi driver og diskuterer. Ambivalens og superego herjer. Vi burde finne veien hjem. Definitivt. Men, ingen av oss er egentlig spesielt trøtte. Vi stikker innom 7-11 og kjøper en pakke med kjeks. Ka skal vi no egentlig med de? Vi bestemmer oss for å stikke bort til Herr J og drikke te, spise disse kjeksene, før eg så drar hjem til meg. Bare så det er sagt. Vi har et platonisk forhold. Elskere og kjærester er noe som kommer og går. Venner derimot kan man ha et helt liv. Med større sannsynlighet iallefall. Vi liker hverandre for godt til at noe annet kan komme på tale.

Herr J bor i en av disse nye leilighetene midt i sentrum. Vi går inn i heisen. Så blir herr J spontan, som vanlig. Og trykker på øverste etasje.

- No trykket du feil, sier eg og fniser litt.
- Nei, svarer herr J.
Eg hever lett på øyebrynene, lar han få styre showet. Det blir som regel sånn. Leder ofte med seg overraskende momenter. Så ender vi opp i 9. etasje. Ka skjer? Herr J kikker lekent rundt seg. Peker på rømingsstigen som står langs veggen og forsøker å gjemme seg. Han drar den brutalt frem og støtter den opp mot rømingsvinduet langt der oppe. Tynn og vaklevoren stige. Det får gå. Eg holder stigen,Herr J klatrer opp. Eg er litt redd, stigen står balansert helt ytterst på trappetrinnet. Det blir mitt ansvar om stigen sklir. Herr J dytter opp luken og kommer seg opp på taket.

- kast opp kjeksene til meg då!
Kastearmen min er ikkje mye å skryte av, så det tar ganske mange forsøk før herr J får tak i den. Knuste Marilyn cookies…Så er det min tur. Herr J tar tak rundt stigebeina, eg klatrer forsiktig opp i mine høyhælte sko. Uææ. Eg klarer det. Herr J drar meg opp siste trinnet og i sikkerhet. Rå muskelkraft, Så er vi der. Oppå taket. Hele byen ligger foran oss fra en helt ny synsvinkel. Takene smiler mot oss. Vi trekker pusten. Legger oss ned i snøen. Ruller rundt og ler. Fantastisk. Herr J begynner på en av talene sine om arkitektur. Peker ivrig rundt seg og forteller om kor mye areal som vi ikkje utnytter til det fulle. Vi kan ikkje stå til rette for at vi tar så mye plass i naturen, for så å ikkje gi noe tilbake igjen. Eg nikker. Er enig. Har bare ikkje tenkt akkurat den tanken før.

- vi burde hatt hageflekker på hvert eneste tak, sier Herr J.
- Som her for eksempel. Her kunne barn og voksne kost seg om sommeren blant blomster og planter. Og du kunne for eksempel hatt din første konsert her. Det er massevis av plass.

Eeg nikker. Kjenner livsbegeistring strømme gjennom kroppen. Vi setter oss ytterst på kanten og dingler med beina. Sug i magen. Vi åpner kjekspakken. Kjeks i tusen biter. Vi kaster litt på de få menneskene under oss som fortsatt er våkne og ute og går. Vi treffer ikkje. Og de merker ikkje en gang at vi sitter der oppe og kikker på dem. De hører oss til og med ikkje når vi roper til dem. Tunnelgange, tunnelsyn, tunnelhørsel.

Vi spiser, blir tørre i munn og hals. Så reiser vi oss opp. Og eg trenger ikke å få mer enn et lite vink, så er eg i gang. Synger kapitalisthelvete, en sang eg laget en gang eg kjente raseri/ fortvilelse over jaget etter penger, det hersens treige byråkratiet og all makten de har over folk som er avhengige av systemet.

-Å dette e veien, dette e målet, vi kjempar om penger, kjempar om penger. Og lar det flyte blod. Og lar det flyte blod… penger penger, penger penger, det vil ha mere penger! Du tråkker meg ned og eg ligger i skiten. Ligger i skiten og kjenner meg maktesløs. Kjenner meg maktesløs...

En bastant sang. Eg vet godt at penger må vi ha for å overleve, men det er mer med livet enn å jage etter det. Jagesamfunn. Vi jager vi og. Meg og Herr J. Men det er vel egentlig mer etter svar på spørsmål. Store. Små. Midt i mellom.

Kapitalisthelvete avsluttes og så er det ned igjen. Til bakkeperspektivet. Bussen hjem har gått for lengst. Så det blir sofaen til Herr J i natt. Som det ofte blir. Så blir det en trøtte-toget- fredag. Men, eg klager ikkje. Små glimt av frihet er alt eg trenger for å skinne.

Hanne Kolstø spiller på Lille mandag førstkommende

Ja, så er jammen på Lille oppe og går igjen etter en liten pause. Eg har savnet det, det er et av mine faste forankringspunkt til musikkverdenen. Må ha inn minst en liveopptreden i uken for å holde kropp og sjel ved like. På mandag er det altså Hanne Kolstø som skal åpne jammen. Det starter klokken 21, og erfaring tilsier at det lønner seg å komme presis. Jammen foregår i 2.etg og det er ikkje såå stort der.

Hanne gjør seg nå klar for studio og soloplate. Hun er tidligere kjent fra Thelma & Clyde og Post. Etter Lille Live legger hun i vei på Tyskland og Danmarksturne. Yeah! Så kom på mandag å få med deg Hanne Kolstø på Lille. Som på hver eneste mandagsjam der er det levende lys, vakker stemning og vakre mennesker. Og om du liker rockegutter så finner du også minst to av det slaget der. Det er nemlig tokjekke  rockegutter fra bandet Major Parkinsom som driver jammen...Skulle tro en del jenter finner veien på mandag med disse opplysningene ute. Eller ka? Og til gutta, det finnes også mange søte piker der. Det er lov å kombinere jam med flørtings. Kanskje vil du bidra med dine sjekketriks til mitt personlige forskningsprosjekt om sjekking? I så fall prates vi på jammen ;-)

To musikere og meg med lange ører = A father of a thousand kids & Kristian Linz

Eg satt på Cafe Opera her en formiddag, skrev litt histen og pisten, leste bok. Satt i en av de gode skinnstolene opp i andre etasje. Eg var i grunn fornøyd i min egen lille verden. Så satte det seg to gutter/ menn ned ved samme bordet. De snakket ganske høyt etter min mening. De pratet om gitarer tror eg. Det rev meg bort fra det skrevne ord. Med en gang noen nevner noe som har med musikk å gjøre så fanger det min oppmerksomhet. Joda, de snakket om instrumenter, og om mat. Merkelig kombi. Eg sniker forsiktig frem den røde lille hjerteboken min. Eg kan ikkje la sjansen gå fra med. Disse to guttene er for merkelige til at eg kan la være å slå av en prat. Eg er jo merkelig selv (vil noen si), så det skulle summa summarum potensielt sett kunne bli en merkelig samtale. Og det tror eg i retrospekt at det ble.

- kan eg få spørre om noe?, spør eg, setter meg litt nærmere.
Guttene skvetter litt. Han ene drar hånden gjennomr halvlangt brunt bustete hår. Han andre, med litt kortere mørkeblondt hår, peker på han mørke og svarer:
- han er mer snakkesalig en meg. Dagen er jo nettopp begynt.
Dette kunne eg selvsagt tatt som en høflig avvisning på at hei du, vi vil ikkje snakke med deg. Meen, EG vil snakke, siden de no en gang har revet meg ut fra boken. Så, de har i grunnen ikkje så mye valg.
-ok, sier han andre.
- Ka lever du av?
Alltid like interessant å finne ut av. Synes eg. Det finnes jo så mange muligheter å tjene penger til livets opphold. Inspirasjon til den slags er godt å få med seg.
- eeh, sier han.
Han andre tør mer til.
- TONO, sier han.
- Å, sier eg.
- Så du tjener faktisk penger av musikken din du da...De forteller at han der dagen-er-nettopp-begynt, spiller i Ralph Myerz. Det forklarer det med TONO.
- du da?, eg ser på han eeh-fyren.
- eg spiller coversanger for psykisk utviklingshemmete.
Vi ler litt alle tre. Vet ikkje helt korfor. Det e vel egentlig ikkje morsomt. Kanskje ler de av meg, fordi eg setter opp måpetryne, og eg av opplysningen. Han ser liksom ikkje ut som han spiller for psykisk utviklingshemmete. Kordan de no skulle sett ut forresten...Merkelig kordan hjernen kobler forventninger inn til noe eg aldri har reflektert rundt før.Heldige psykiske utviklingshemmete!

- ka e livsmottoet deres da?
Han der, dagen-har-nettopp-begynt sier igjen,
- dagen har jo nettopp begynt,
 ser strengt på meg. Det er vel for tidlig å begi seg inn på det sporet då. Jada, eg tar den. Men, når skulle eg liksom ellers stilt det spørsmålet då? En sjanse, ta den! Tenker eg.
- ...eg har et fint liv, så eg benytter seg av det som skjer. Det er det eg lever etter.
Eg tenker, han kunne vel like gjerne bare sagt "dagen har nettopp begynt" enda en gang. Det innebærer no det samme.

Eg vender tilbake til boken min. Har egentlig lagt inn ørene. Meen, så sies det noe som eg ikkje kan la være å få med meg. Det legges ut bastante uttalelser om saus. Hvit saus. Brun saus. Sjokoladesaus på lasagne. Kordan man lager saus. Og ikkje minst. Og det er dette som gjør at eg får med meg det talne ord: Han med det brune håret har en meget fast overbevisning om at saus er en rett. Då ler eg. De kikker igjen på meg. Eg får lov til å skrive på bloggen at saus er en rett. Vi blir enige om at det er dagens ord. Dagen som nettopp er begynt. Saus er en rett.

Å ja, forresten, gutta fortalte meg etterhvert at de spiller i bandet A Father of a Thousand Kids. "Picture yourself how the man with a thousand kids looks like - That's what we sound like" er visstnok sånn musikken kan beskrives. Sjekk ut musikk her: http://www.myspace.com/fatherofathousandkids
Konsert 13 mars på garage.
Og prosjekt to: Kristian Linz: http://www.myspace.com/kristianlinz
Eg sier hadet på badet til dagen- som nettopp- har- begynt, og herr-saus-som-rett. De slenger i forbifarten inn at Kristian Linz skal ha konsert på Victoria 15. april. Eg smiler, og sier at selvsagt kommer eg. Gleder meg allerede eg. Regner med sausen står klar.

Du kommer kanskje du og?

 For å dokumentere dagen som nettopp er begynt, signerer guttene i den lille røde hjerteboken min.

Hindenbürg Rockn' grill og Martin Halla...

Eg går hjemover etter å ha hørt Hindebürg Rockn'grill på garage. Lite folk på konserten, kanskje fordi det ikkje var så mange som fant veien til Garage denne kvelden. Kvarteret og Hulen har jo sine konserter på en fredag de og. Vel, eg valgte Garage og Hindenbürg. Det e eg glad for.Eg har aldri hørt bandet live før, så det var på tide. Petter, vokalisten synger på sin artige måte (heter det grawling mon tro?) og det var generelt masse energi på scenen. De hadde fortjent et større publikum synes no eg. Men, det var iallefall ingenting å si på innsatsen på scenen!! Det ble til og med avholdt en vits om Newton underveis. Så folkens, neste gang bandet har konsert så ta turen. Ellers går dere glipp av noe!

Hør musikken og finn ut mer om Hindenbürg Rock'n Grill på myspace: www.myspace.com/hindenburgrock
I følge vokalist Petter, så finner du forresten mer oppdatert informasjon om bandet på facebooksiden deres. Så bli Hindenbürg fan på facebook. Kom an!

De spiller igjen på Jacobs 2. april kl. 20 :-)

Martin Halla

...på vei hjem kræsjer eg nesten med Martin Halla. Martin er en fyr som har en helt fantastisk stemme, og ser ut som en skikkelig snill supernerd (sorry Martin, ikkje bli sur!)...Eller ka synes du?

Gjengen han gikk med trodde eg var groupien hans, og han fikk straks stempel på seg som kjendis i Bergen. Sannheten er ja, eg e fan av stemmen, men ikkje groupie..

Martin e flinkis vokalist som kan sine sangtekniske ting. Han synger fløyelsmykt, og man får fort fred i sjelen av å lytte til han. I fjor på Knøderen, hadde både eg og Martin innslag på Prøverommet i regi av BIT teatergarasjen. Og sånn kom vi i snakk.Siden har eg dumpet borti han her og der. Rema 1000 har vist seg å være et hitsted. Martin (og Marte, Martins venninne, stod for arrangering på piano) spilte nylig konsert under Kvarterets nyåpning med orkester! Eg fant selvsagt veien dit, og ble som alltid like facinert av alle de varianter man kan synge teknisk sett. Han har god stemme og magekontroll han Martin. Martins musikk er som å flyte på en sky på en sommerdag. Selve konserten var som å bli trukket tilbake til fordums tider. Alle på scenen så liksom ut som de var trukket ut fra en annen tidsperiode.

Hvis du vil sjekke ut stemmen, og musikken til Martin så går du hit: http://www.myspace.com/martinhalla 

 Ja, då håper eg at noen som leser kanskje, ved å trykke på linkene har funnet noe musikk de ikkje har hørt før, og som treffer rett inn:-)

Finally!

Etter pc kræsj, prøving og feiling av funksjoner her inne på bloggen og tilslutt god hjelp fra en klassekompis fra fordums tider; Kramer, så falt universet mitt på plass tilslutt. Ah..det kjennes godt!

Her på bloggen min skal eg skrive om min utforskning av verden, nærmeree bestemt Bergen. Eg kommer til å skrive masse om musikk og småkonserter. Fordi eg elsker musikk. Videre skal eg skrive en del om rare psykologiske fenomen, kanskje prate med noen kloke mennesker innenfor det feltet om kordan vi kan skape et enda bedre samfunn med fokus på frihet og åpenhet. Eg skal og skrive om folk eg har truffet på her og der som har fått til noe bra fordi de valgte å følge sin egen vei.

Eg har dessuten satt i gang med mitt eget lille forskningsprosjekt som no har pågått en stund. Eg har rett og slett satt meg sjølv på saken å finne ut mer om dette sjekkegreiene blant gutta...Ka e det egentlig de driver med? Eg har pratet, kanskje sjekket til sjølv, og fått hentet inn mange morsomme historier. Hele den greia her begynte med at eg for det første leste The Game, og deretter så hele Sex and The City. To ulike verdener på sette og vis. Rått og brutalt på begge sider. Eller vakkert...Eg har ikkje helt tatt standpunkt til dette sjekkegreiene. Det eneste eg vet e at sjekking ofte fører med seg mye moro og mange folk.

Eg kommer helt sikkert til å skrive om mange andre rare ting og. Eg vil iallefall blogge med det formål å gi folk som ikkje har så mye peil på ka som skjer av artige småkonserter og andre snasne begivenheter et innblikk i noe av det som skjer. For det skjer innmari mye bra og artig!

Dessuten e eg som engasjert medmenneske opptatt av å bidra med å skape mer rom for frihet til å være akkurat den man e, altså gjøre det avvikende mer normalt. Henger du med? Friheten går og på å være fri til å leve et liv slik man sjølv vil, og ikkje et liv etter regler som man tror man må følge fordi de fleste andre gjør det...

Jaa, det får være nok intro. Kan hende kommer det en tegnekunstner med på laget etterhvert. Han har forøvrig tegnet profilbildet mitt, over noen glass rødvin/øl. Han sjølv blir vel kanskje ikkje overbegeistret no, når han ser ka eg bruker det til. Men, det får han tåle. Og kritiske blikk får ha med seg i sekken at bildet ble tegnet på maks to minutter, for vi måtte rekke bussen til byen. Som vi likevel mistet. Siste bussen.

Yes, god lesning. Tips og kommentarer mottas med takk. Då sender du meg en mail eller bruker kommentarfeltet!

Ikkje fåkk med kjærligheten - John Olav Nilsen & Gjengen

Denne videoen ser eg på når eg trenger å le. Dessuten liker eg godt at noen synger om å ikkje fåkke med kjærligheten. Det mener nemlig eg og.