Byavisens matblogg...

Eg skrev en liten greie her for noen dager siden om at eg skulle blogge for Byavisen. No er det kommet på trykk. Eg er fornøyd. Har fått nok en merkelapp på meg: Blogger! Ny tvist. Forundret over kordan mine krumspring leder meg til diverse nye ord og flaggfaner fra andre. Du har kanskje merket det sjølv og ut fra ka du gjør. The eye is the beholder of it all. Finnes heldigvis mange ulike øyne. De viktigste for meg er mine egne. Heldigvis.

Det morsomme er, at innlegget er å finne under Matbloggen til avisen ;-)

Link til Byavisen på nett: Vågenjam: lidenskap, fellesskap og galskap under samme tak

Slakkline & vårsol - du må leke!

Bergen slakkline...en mulighet til å leke

Eg går bortover i parken. Eg er alltid på utkikk etter en mulighet for lek og moro. Og skulle du sett, der mellom to trær i parken ved teateret finner eg det eg ville ha. To liner bundet mellom to trær. En fyr danser seg bortover. I gresset løper to små jenter rundt og smiler. Eg smiler tilbake.

- Får eg være med? spør eg linemannen.

- selvsagt, sier linemannen.

Det er litt skummelt, og linen skjelver i det eg forsøker å komme meg opp på den. Hjelp, tenker eg. Den halve meteren ned til bakken føles som ti.

- kan du holde meg i hånden?, spør eg linemannen. Eg har ikkje sjanse til å klare å gå aleine.

- Klart det, svarer linemannen, smiler til meg bak solbrillene. Eg balanserer stivt bortover.

- du må slappe av i kroppen din!. Han ler litt.

- Og så må du forsøke å ha litt bøyde knær. Eg bøyer litt, det går litt bedre. Men, eg skriker når eg tror han tar hånden til seg. Uææ! Eg vil helst ikkje falle, eller få den linen mellom beina...

Linemannen forteller at de har en slags slakklineklubb. De forsøker å samles med jevne mellomrom for å leke seg. Gjerne i helgene. Kult tenker eg. Eg vil mer, men akkurat no må eg videre. Klarte fem skritt før frykten tok meg denne gang. Neste gang klarer eg ti!

Om du skulle få lyst å være med på slakklinen så er det bare å henge seg på. Det finnes en egen facebookgruppe som heter bergen slakkline. Blir du med der, så vil du få informasjon om når neste mulighet til å leke deg på slakkline er.

Vi må leke oss i solen gutter og jenter. Det er tross alt vår.

Spider and fly@vågen

Så braket det løs med nok en musikalsk kveld i det frie rommet på Vågen Fetevare :-) På bildet ser du musikeren Arne Nordahmmer synge en av låtene sine, Spider and Fly.

Eg kom tuslende inn døren, fikk kjempeklemmer fra Bossafamilien og tok deretter turen ut i bakgården. Vannpipene dampet vennlig og atmosfæren var lun som den pleier. Eg ble sittende der ute og fikk dessverre ikkje med meg åpningen av jammen. Men, det var det en grunn til at eg ble sittende. Eg ble sittende å prate med blant andre Arne Nordhammer. Som nettopp er kommet tilbake fra New York! Etterhvert fikk eg oppleve han på scenen. Om musikk handler om inderlighet, så kan eg med hånden på hjertet si at eg følte det. Eg håper Arne snart skal spille konsert her i Bergen eg. Eg har ikkje hørt om han før, men det er det sikkert mange andre som har...Eg er glad eg fikk oppleve kvelden i går på Vågen. Spesielt magisk var det då folka fra Bossafamily, Arne, og den vakre fiolindamen, samt en jente eg aldri har sett før, jammet sammen. Det var som å stitte rundt et indianerbål og stirre inn i sitt eget landskap. Gleder meg allerede til neste torsdag. Det blir liksom bare mer og mer magisk der nede...

Om du vil oppleve Bossafamily live, så ta deg en tur på Mikrofestival i Grevehagen no på lørdag. Det skjer mellom 16- 20 tror eg og pris er 200 kr. Spiller og andre band der!

Foxes have holes and birds have nests...

...but the Son of Man has no place to rest -


Eg har en brevvenn, en vis og særdeles kul venn i så måte. Har du en? Det er en ganske deilig måte å bli kjent med et annet menneske på. Du har kun ordene å hvile deg på, ingen mimikk, ingen kroppskontakt. Kun ordene. Her om dagen fikk eg noen ord, som Jesus/ Mr Yang sa eg kunne dele med folk her på bloggen min. Mr Yang er en grei fyr med masse i hodet.
Til meg skrev han:
Om jeg ønsker ett lettere sinn, så leser jeg dette.

Si meg noe som sier deg noe!

si meg noe som ressonerer!

si meg hva slags premisser du har lagt fra deg, eller om du noen gang har hørt om triceratop og diplodocus.

Si meg hva det er du gjør som du vil!

si meg hva som blir for mye noen ganger

si meg hva fredelig og avslappet betyr for deg

si meg hva som sier deg noe!

og si meg hvor kul du er!


- Synes det var fine setninger eg.
Kult at du ville ha det her på bloggen mr. Yang :-) ser frem til neste brev.

Rockefeller, liberty, be free..

I går braket det løs igjen. 7Mountains med Dan i spissen inntok Logen, med på laget for anledningen var superflinke fiolinisten Ella. Det var som vanlig duket for en dramatisk kveld. Det er det som er med 7mountains, det er musikk og kunstuttrykk i fin sammenblanding på scenen. Mye improviseres underveis, men det høres for publikum ut som en innøvd gig. Fantastiske saker. Og stemmen til Dan bryter gjennom alle kontrollgrenser du måtte ha rundt din indre kjerne. Stemmen til Dan har utviklet seg siden sist synes eg. Mer dynamisk på sett og vis. Showet startet med at Dan kommer inn i lokalet med en slags alienliknende kostyme på seg. Etterhvert utover i konserten trer han frem i rød parykk, badedrakt og andre kostymer. Det kjennes godt å sitte blant publikum å overvære en artist som for meg representerer kunst kor normer feies av banen og alt kan skje. Denne typen øyeblikk er med på å skape med frihet for å kunne uttrykke seg sånn man vil. Og den som kanskje lurer på om man skal fremtre mer tydelig på tross av at det kan innebære brudd med både den ene og andre norm/ verdi, får kanskje akkurat det lille dyttet bak til å tørre.

Publikum ble feid av banen med låten Rockefeller. Det er en intens låt, og teksten går virkelig i dypet av ka som kanskje rører seg i det menneskelige samfunn, ka som kontrollerer oss. Han synger om Rockefeller (familien; en rik familie i USA med mye makt), og Illuminati. Kor ordene kommer fra vet ikkje eg, men det er mektige greier.

Følg med på Youtube etterhvert for lyd og bildeklipp fra konserten. Og hvis du fortsatt ikkje har fått opplevd bandet live, så er det enda en mulighet igjen til å se dem. Mest sannsynlig i august/ september.

...oppløft

Ikkje for å skryte, ikkje for å proklamere meg sjølv. men eg må få fortelle at det har skjedd noe som kan kalles et superglimt i min hverdag. På torsdagen trasket eg som vanlig til Vågenjammen. Tenkte på en av gutta i Bossafamily av en eller annen grunn. Han møter meg i døren. Hviner navnet mitt ut i luften.
What the f... tenker eg. Ka har skjedd? Så forstår eg. My man vil ha meg til å skrive om vågen, om stemningen og bossafamily.Kunstnerkollektivet, kor folk fortsatt har tro på kjærlighet, å dele og aksept for andre mennesker basert på indre verdier. Motpolen til det eg opplever er tidsånden vi lever i. Ja, det ble en gedigen lang setning. Det eg ville frem til var, eg fikk i oppdrag å skrive et slags blogginnlegg i Byavisen. Deadline kl 13. dagen etter. Shit. Tenkte eg, for eg sa ja. Sånn er det ofte. Det er så enkelt å si ja, og så begynner man å tenke etterpå...
Eg ble værende en stund, ble helt satt ut, forsøkte å holde en normal samtale med herr Snorkelmann (med mindre hell), og eg gjorde til og med noe merkelige greier på scenen sammen med Dan Devero. Skulle liksom synge, men det ble et pip, eller en tone som ikkje passet inn i settingen.Haha. Så trakk eg like godt det røde silkesjalet til Dan over hodet for å skjule med sjølv. Paranoia. Du vet, paranoia is what paranoia always has been. Men, aldri slått i bakken selvsagt. Ikkje for lenge av gangen iallefall. Eg gikk tidlig. La meg, og sov på oppdraget. Fikk skrevet noen linjer og det kommer på trykk i Byavisen tirsdag tror eg. Kjenner meg litt glad!

Takk til Thomas og Ken Marius som tenkte på meg og trakk meg med.
Takk og til han lyse i bossa som eg aldri klarer husker navnet på (sorry, eg vet det egentlig), for en interessant beskrivelse av ka vågenjam musikken er.
- musikken kan beskrives som japansk tegnekunst. Man tegner slik man improviserer. Når linjen er slutt, er det virkelig over. Det er her og nå som gjelder i prosessen. Sånn er det med jammen. Du må være tilstede, for du får det bare en gang.

Martin og Marthe...sana (sol) musikk

Intim tilstedeværelse. Knøttlille cafe sana fikk æren av å bli fyllt med Martin og Marthes sjeler. Martins varme stemme og Marthes finfølende pianofingre. Cafe Sana kan sikkert ikkje romme mer enn rundt 20 personer. Alle plassene ble tatt. Eg ble fascinert over Marthes måte å bruke pianoet som musikkinstrument på. Hun spilte rett på strengene, og brukte tangentene til å skape interessante rytmer. Synes eg.
Det er gjerne sånn, at når eg hører Martin synge, så skulle eg ønske at eg bare flytt rundt i tonene hans for evig og alltid. Martin lærer meg å synge litt, og som regel gjør eg alt eg kan for at han skal synge mest, og eg minst mulig. Nettopp fordi den stemmen er så fintfølende. Sjølv har han sagt til meg at han beundrer Jeff Buckleys sangteknikk. En mellomting mellom brystklang og hodeklang, for de som har greie på den slags. Eg har hørt Martin synge allverdens - strupesang, brystklang, hodeklang, ja alt. Han kan alt den mannen når det kommer til sang. Martin har eg skrevet om her på bloggen før forresten. Supernørden med den magiske stemmen ;-)

Låten Nasjonalsangen fikk hele lokalet til å stoppe opp. For meg representerer denne sangen noe om selve tidsånden vi lever i. Om Martin og Marthe vil formidle det samme vet eg ikkje...Hadde eg husket teksten skulle eg gjengitt litt her, men det eneste eg husker er noe mer small red shoes...

Eg entuiastiseres alltid like mye over det faktum kor lett det er å finne fred i sjelen hvis du lytter til en sjelfull stemme. Takk Martin (og Marthe)!

Myspace til Martin : Martin Halla

sol, musikk og sang..

På søndag inntreffer det en konsert som eg har lyst å skrike ut når eg går gatelangs at folk må komme på. 7mountains med Dan Devero i spissen spiller då på Logen. Det kommer til å bli spektakulært spør du meg. Gleder meg veldig, endå eg har sett bandet spille mange ganger før. Eg blir aldri lei. Hvis du tar turen, så lytt litt ekstra nøye til tekstene! It is heavy stuff, med mye sannhet i.

Men, i dag er det fredag, og i går var det torsdag. Vågenjammen går sin gang då. Kom neste gang du og. Det er en herlig stemning der nede, og det føles som fenomenet bare vokser seg større etter som ukene går. Kanskje er det all kjærligheten og aksepten som svirrer der nede som gjør det? kanskje er det musikken? eller kanskje...

Sol sol
du e min bror
livets kilde
havets bilde

Himmel og hav
snakker til meg
eg snur alt på hodet
eg ser deg opp ned

Forslag til noe du burde prøve: ta med deg frokost i en sekk, ta med deg et teppe eller yogamatte, og gjør yoga eller tøying i en av parkene en morgen. Få gjerne med deg en du kjenner, eller aktiviser de som allerede er i parken. Let's spread good vibes :-)

Looks like it

Looks like this:
stars above
nothing below
sorrow:
 no
the tables have turned

Looks like you:
the sun
has not come to you
so you're a machine

Looks like us:
conflicted but real
walking in the streets
lookin in at them

small steps:
makes big leaps
no edge
just moving forward

Sjakk og folk

Eg spiller sjakk med en venn av meg. Øver den strategiske tenkemåten. Sjakk er visst mest for gutter. Men, eg forsøker å gjøre det med en interessant vri. Det er lett, fordi han eg spiller med allerede har sin egen lille tvist. Vi gjør det til et menneskelig univers, med ekte bønder, løpere, hester, dronning og konge.
Då blir det lett å engasjere seg.

Brikkene er blitt til mennesker. Bøndene er de folka som er der, trauste, litt treige, som tar kun ett skritt av gangen. Forutsigbare. Ingenting uventet der i gården, men likevel greie å ha med seg. Det har en tendens til å kunne falle lett fra, fordi det ikkje skal mye til før et trekk setter dem ut av spill. Så er det Tårnene. Hvis du lager veien fri for dem, så kan de rive deg ned og bevege seg langt. Men, selv om de er sterke og kan ta lange steg, så er de og forutsigbare. Rett frem. Eller rett til siden. Sammen kan tårnene lett sette deg sjakk matt. Men, de bør være to. Løperne er kjappe, de danser avgårde på skrå, og kan, hvis man ikkje er klar over sporet deres, lure deg litt. Men, vet du først om mønsteret, så er de ganske forutsigbare de og. Og de trenger ikkje at du rydder veien like mye som hos tårnene - føler eg iallefall, som fersk sjakkspiller. Hestene er stilfulle og ville. Det finnes ingen hindringer, for de kan hoppe. En hest er alltid grei å ha med på laget, men du vet liksom ikkje helt kor veien går. Det har stort boltringsrom innenfor sitt begrensete territorie. Så er det dronningen. Vennen min forteller meg at det er dronningen som er hans nøkkel. Uten dronningen er han ingenting. Dronningen kan gjøre så mangt, en listig kvinne som beskytter kongen. Faller hun, faller fort kongerike og. Det kule er at bonden, om den kommer seg over slagmarken, kan få dronningen i live igjen. Og så er det kongen. Kongen er fri innenfor sine begrensete antall ruter. Virker litt kjedelig å være kongen. Han er så stiv liksom. Og må hele tiden passe på at det finnes nok folk som kan beskytte han. Uten sine brikker faller han, dessuten kan han jo bare gå kun et skritt av gangen. Så aleine er han ingenting. Hm. Eg lurer på kem eg ville vært. Vennen min foretrekker hesten. Eg og heller mot hesten, men er ikkje helt sikker. Løperne og er ganske stilige. Samtidig så er bonden og fin, på sin måte. I og med at en kan redde hele kongeriket ved å puste nytt liv i dronningen. Hm. Hm. Kem e du? han som løper, eller han som hopper, eller som tar et skritt av gangen?

Basia Bolat on my keys

I kveld gjorde den kanadiske artisten Basia Bolat konsert på Knøderen. Eg kom over konserten ved en ren tilfeldighet. Telefonen kimte i går, og med håp i stemmen til personen i andre enden, ble mitt aldeles kule sølvfargete keyboard forespurt lånt til konserten. Som takk skulle eg få overvære det hele. Sånt takker man ikkje nei til!

Basia Bolat kunne sikkert lett fyllt opp Landmark, men valgte i stedet intimkonsert på Knøderen. Kun med seg selv og instrumentene sine, stående midt på gulvet. Hun rørte hele publikum med musikkuniverset sitt. Kanadisk folk- musikk. Hun gjorde konsert i Oslo i går, og reiser videre til Malmø i morgen. Det var en aldeles fortreffelig måte å starte helgen på. Keyboardet mitt fikk ros, både for utseende og funksjoner (!). Vi testet ut litt lyder etterpå, orgellyden var en spesiell hit hos Basia.

Som alltid, hvis eg får muligheten spør eg de eg møter ka de lever etter. Basia Bulat tror på å være gode mot hverandre. Det gjør eg og.

Coward () ,.!?

-
What do you do
when there's nothing to say
?
,
I look at you
I don't turn away

What if's are bullshit
and so are red roses
!
,
just wait in the dark
with patience
.
Whatever are for weak ones
and so are sentences without
questionmarks and comments
()
.
I see you
grey and pale
!!
,
you don't care
you say
?
.
Well I want to turn away
but I hit you anyway
you need to wake up
()

Mai-ja

Vær den du e
ja eg ser at du ler
men ka gjør no det?

Eg vil være meg
uten en eneste tråd
uten en eneste hemning
eg vil danse og svanse
hoppe ut og inn av gledestranse

Du kan bli med
du trenger ikkje se på meg
bare gjør din ting
få deg en sving

For no e det vår
og då må rumpen ristes
kan ikkje sitte inne
når rutene e tørre
då må du gå ut
få deg et følge

med gode mennesker
store hjerter
varme hender
og hvis du ser etter
finner du kanskje
et blikk blant mange
som tenner

Hiv og hoi, vi e kommet til mai jo,kjenn, mine kvinner og menn, det lukter vårsol!

En påminnelse til menneskene der ute, gå og se fine konserter.

Kjærlighet i par, i tre, eller fir?

Eg prater med en venn av meg, og vi kommer vel frem til at på et eller annet plan, så søker alle vi kjenner en partner (altså de som ikkje har det). Eg synes det er rart at den drivkraften kan være så sterk. Eg for min egen del vet heller ikkje helt ka eg tror på når det gjelder dette partner og kjæresteri greiene. Noen tror på den evige kjærligheten kun til en annen. Altså prinsen som kommer ridende på den hvite hesten og vinner prinsessen og halve kongeriket. Og så lever de lykkelig alle sine dager...eg lurer. Er det mulig? mennesket forandrer seg durabelig mye gjennom et liv, og kem man passer sammen med, og har det godt med på et tidspunkt, kan rundt neste livssving vise seg å være helt feil. Men, noen fullfører denne veien og har det godt sammen. Kanskje er dette veien for de stabile menneskene? Hm.

Så er den andre varianten. De mennesker som lever i et firkantforhold. Eg så en svensk forsker på TV for en stund siden som levde slik. Feminist i så måte. Hun var storfornøyd. Man merket gjennom intervjuet at hun var åpen og ganske radikal i sin virkelighetsoppfatning. Og eg tenkte, at for henne å leve i et enkelt parforhold ville være det samme som å frata både frihet og inspirasjon. Eg tror at for at et slikt forhold skal fungere, så må sjalusi og eierskapsfølelse være nærmest ikkje-eksisterende, mens frihetsfølelsen være det fremdtredende.

Meg og min venn prater videre om å jakte. Jakte på drømmen. Og drøm og virkelighet er ikkje det samme. Drømmen er en ting, men den blir et filter å se virkeligheten gjennom. Og det å skvise ting inn i preksisterende bokser, er som kjent ofte en vanskelig, noen ganger, umulig prosess. Forestillingen om drømmepartnerens egenskaper påtvinges folk. Det er lett å skape selvoppfyllende profetier, alle kan passe inn i en drøm på noen områder. Men, ka med alt det andre man går glipp av hvis man skal se folk sånn? Det er vel bedre å ta folk som de er, uten å dømme så mye på forhånd? Har man skvist personen inn i drømmen, medfører det logisk at personen, uten intensjon, mest sannsynlig vil kunne skuffe, fordi han eller hun ikkje er helt slik som drømmen dikterer. Mitt siste, og for meg, viktigste spørsmål: kor stammer drømmen fra?