...oppløft

Ikkje for å skryte, ikkje for å proklamere meg sjølv. men eg må få fortelle at det har skjedd noe som kan kalles et superglimt i min hverdag. På torsdagen trasket eg som vanlig til Vågenjammen. Tenkte på en av gutta i Bossafamily av en eller annen grunn. Han møter meg i døren. Hviner navnet mitt ut i luften.
What the f... tenker eg. Ka har skjedd? Så forstår eg. My man vil ha meg til å skrive om vågen, om stemningen og bossafamily.Kunstnerkollektivet, kor folk fortsatt har tro på kjærlighet, å dele og aksept for andre mennesker basert på indre verdier. Motpolen til det eg opplever er tidsånden vi lever i. Ja, det ble en gedigen lang setning. Det eg ville frem til var, eg fikk i oppdrag å skrive et slags blogginnlegg i Byavisen. Deadline kl 13. dagen etter. Shit. Tenkte eg, for eg sa ja. Sånn er det ofte. Det er så enkelt å si ja, og så begynner man å tenke etterpå...
Eg ble værende en stund, ble helt satt ut, forsøkte å holde en normal samtale med herr Snorkelmann (med mindre hell), og eg gjorde til og med noe merkelige greier på scenen sammen med Dan Devero. Skulle liksom synge, men det ble et pip, eller en tone som ikkje passet inn i settingen.Haha. Så trakk eg like godt det røde silkesjalet til Dan over hodet for å skjule med sjølv. Paranoia. Du vet, paranoia is what paranoia always has been. Men, aldri slått i bakken selvsagt. Ikkje for lenge av gangen iallefall. Eg gikk tidlig. La meg, og sov på oppdraget. Fikk skrevet noen linjer og det kommer på trykk i Byavisen tirsdag tror eg. Kjenner meg litt glad!

Takk til Thomas og Ken Marius som tenkte på meg og trakk meg med.
Takk og til han lyse i bossa som eg aldri klarer husker navnet på (sorry, eg vet det egentlig), for en interessant beskrivelse av ka vågenjam musikken er.
- musikken kan beskrives som japansk tegnekunst. Man tegner slik man improviserer. Når linjen er slutt, er det virkelig over. Det er her og nå som gjelder i prosessen. Sånn er det med jammen. Du må være tilstede, for du får det bare en gang.