...
Altså sjekkeprosjektet er over. Definitivt. Eg så mye rart. Og det er kjøtt. Meatloaf. Objekter. Hardt og brutalt.  Kaldt. Sikkert godt og. Det er samtiden. Samtidens materialer som blir del av mennesket. Mennesket er materie i den verden, og kun det. Eller? Eg vet ikkje korfor eg fortsatt tror det, men under alt sammen så søker menneskene det samme. En partner. Kjærlighet. Nærhet. Er det svaret? Kanskje kjærlighetsgreia blir neste utforskningsprosjekt. En kvinne sa en gang til meg, som kan alle triks og som kan få kem hun vil, at det hun tror på er kjærligheten. Eg beit med merke i det, i og med at kvinnen er et helt perfekt eksempel på samtidens materie. Og eg har tenkt mye på det. Det kan kanskje være sånn.

Eg fant ut så mye rart. Men, siden det bare er min fortolkning av alt sammen så forblir det eg lærte hos meg. Folk sier og gjør ting med samme intensjonen. Gjør seg seg sexy, spiller kostbar, bruker kompliserte strategier for å få den andre dit man vil. Men, altså, det er himla komplisert, fordi, intensjonen ser så åpenlys ut. sex. få seg seg et ligg. Og så videre. Men, intensjonen, er den virkelig?

Må finne ut av dette.

Eg velger å la det gå sin gang.

De andre

Ka kem kor?
veit du kanskje kor eg bor?
Nja, tja, hah!

Mange ord
finner veien hit
men projeksjonens røst står alltid sterkest
Tausheten er der, men ikkje vet eg om eg tør.
Ser en annen vei, eller skuer rett gjennom. Ingen mellomrom i røsten din. Har du aldri lyttet? Eg skriker og du holder en hånd for hvert øre. Raseriet gjør meg trøtt. Deg giret. Ka er best?

Pepperen gror, og eg ber deg med pepperbøssen stikke tilbake der du kom fra.
Tåken er tjukk, og eg gjør motstand. Korfor? Er det tåken som er klarhet, eller er klarheten det andre?
Hm. Tja. nja. Nei. Ja. Ja?
Må tåken komme sigende for å forstå, må pepperen gro frem med roten?
Du luket vekk alt sammen. Drakk kaffe og fikk litt sjokolade ved siden av. Tåken ja. Eg så den. Eg så deg. Trodde eg. Men det var sjelløst. For no er du borte. Eg sa bare kor mye det kostet. Du betalte. skitten neve. Hun ved siden av tenkte Æsj. det så eg. eg tenkte ingenting. Bare så. Eg ville egentlig kanskje at du skulle bli. Men de andre blei så jævla redde. Og eg blei redd for å gjøre det motsatte. Klemme deg. Be deg rette deg opp i ryggen. Ta deg en tur i skogen kanskje. Snakke med Moder Jord som kunne hjulpet deg.

Du sa det til meg.

Winter trees
without leaves
seem to find peace
with ease

No marks
from the past
everything
have fallen down

Who we are
so many scars
project it out
on me
and I on you

Who we are
quest without return
unborn dreams
I still can't reach

It is easy to say
you may come my way
blindfolded fools
look like me and you

it woun't take long
the sun will come
burn us down
till we break down

end of cycles
Mother Earth
looks like prison
still musical strings
rains down
follow us
takes it up
this is the place
for us
beautiful
still lost

Hjernedød

Det var en som sa til meg,


Ta det tilbake

Ka skal eg ta tilbake

Dagen som gikk

Natten som sang

Klang, tomrom, mørkets makt



Når eg ligger der

Skal eg takke for alt

Eg er der eg er

Fordi eg ville det

Er det lyset

Eller mørket

Som dro meg dit

Fremover



Freden finner eg

Hvis eg legger meg ned

Stirrer i uendeligheten

Og hjernen er død

Mulighetens marked
er blitt en farse
menneskene vaier
i vinden
håret rett til værs

En tar for mye
en annen må betale
En sier nei takk
en annen tar til takke

Hodet sprengt
Jorden borte
tankekapasiteten
input blir output
ambivalens på lur
valget er kvalen
og frihetens mur

Ignorans
lukkete dører
glemmer eller bare stenger
det vi hører
Afghanistan, Afghanistan
se ka vi har stelt i stand

krigen som ingen vil se
men på lerretet ser du
det som blir gjort
klør meg i hodet
opprør er borte
glanstiden over
vietnam var heldig
satte hjerter i brann
tilbake står folket
i tiden som er
gjør mye her
men altfor lite der

En - to - tre ting- kanskje fire

Møter du meg. Møter deg. Speilet. Det evige speil. Kniver. Piler. Stråler. Velger. Deg.
Eg. står bak der. Lager grimaser. Speilbilde. Skyggen. Solen. Vinden. Visker meg ut. Skaper deg. Frem igjen. Tre steg. Eller knapt ett. Du bestemmer. Eg velger. Deg. Ja.

Tre ting du må vite. Tror eg. Eller vet. Tror. Eg. Vet. Forsmådd er den hvisker bedømmelser over andres lys. Lyset. Må få lyse. Refleksjonen er hviskingen. Lytter. Men, bare lytter. Kun det.
Tre ting. Hvisk vekk bedømmelsen.

To ting er. Paret som er. Som danser bak og skaper livet. Det nye der ute, som frembringer håpet, som driver hjulet som parrer seg i solens glans. Som viser kor veien er. Et du og eg kan bli vi eller meg og deg. Ett hjul som spinner sammen, fra før ti tusen. Ord. Lager mening. Men meningens opprinnelse ligger i årtusener tilbake då ordet ble til. Forstår du. En tankerekke som symboliserer. Som blir ordet. Med bakteppe. Veien til fordømmelse eller herligheten. Det kan bli evig eller forsvinne. Folkemunne eller det skrevne ord. Vi leser, lytter, og tror vi forstår. Men forståelsen er som den evige sirkel som bare går og går. Som tiden som er alt annet enn den linjen vi tegner opp som våre liv. Vi tror tid finnes, men det som fantes en gang finnes ikkje mer. Tidens tann har revet det ned. Tilbake står øyeblikket som ikkje kan måles. For då er det jammen allerede over.

En ting. Kjærlighet. Selve frøet. Som vi kan beføle, finne, kjenne, ta til oss, ta imot, støte fra oss. Men det er. Om det var noe som het tid, så er kjærligheten evig. Kjærlighet er tiden. For kjærlighet bærer og tørker opp det som fortærer.

Tror eg.

1000nde spørsmål

En dag i en park. små krumspring og lek. neste dag opp og stå, tidlig ned, ikkje så langt å falle. Den store poet. Finnes han blant oss, eller har tidens tann spilt sitt spill og latt alt det store bli til ørsmå fragmenter. Eller kanskje er det små like stort som det store. Eller kanskje noe mer. Kem bestemmer det. ka som er stort og ka som er så lite at det blir forbigått i stillhet. kanskje er ikkje stillheten så verst heller forresten. Noen sier at det er i stillheten freden ligger. Noen digger stillhet fordi de hater ord. Og tagger det på en vegg nede i gaten. Men ord, finnes ikkje de like mye uutalt som talt. kanskje snakker vi ord i stillhet likevel.

Om alt henger sammen, og eg henger sammen med alt, så lurer eg på ka som styrer meg. er det lyset, finnes det en gud, eller kanskje er eg bare fandens forrykt uten noe mer. Har eg kontroll, eller du kontrollen. Ka styrer ka. akk og ve, det evige kaos, eller den evige orden. Enkelt sett et menneske. Komplisert sett, vi bærer med oss alle svar og all kunnskap som er.
Det sies at den gale vet svaret, og at det er kort vei mellom galskap og genistrek. kem tegner streken. er det du. eller meg. Kem er geniet. er det den vise, den naive, den som aldri har sett, eller den som ser alt. den som utforsker eller den som stenger alt ute. eneboeren eller eksplodøren.

Kommandant Treholt er kommet på kino. Ninjatroppen. -Du. meg. Ninjaene, utenfor lerretet. Er de der. og ka kjemper de i så fall for. Er vi falt, faller vi nå, eller skal vi alltid være oppreiste, halvreist eller krummet. Og er man i det hele tatt då regnet for å ikkje ha falt.

Betyr et punktum at det ikkje stilles et spørsmål.

Hon står opp for seg sjølv. En gang for alle. Før hon gjør sin entre inn i det store rommet angrer hun på sin egen dristighet. Men, gudene har og sin rolle, og lar hon ikkje få gå fri no. Hon tar av seg sin hvite skjorte og legger fra seg alle lagene. Hon begynner å gå inn i folkemassen. Bare bein; legger, lår;  hon knepper opp skjorten. Flere bare flater kommer tilsyne.  De ser på hon. Mange øyne. Først lytter de ikkje. Hon beveger seg i massen. Synger fra dypet der inne. Lytter de? Hon merker kordan en stillhet som kommer når folk følger med, begynner å bre seg. Øynene; hun skimter lys der inne bak alt de andre. De kan ikkje gjemme seg for en som allerede står naken. For den nakne ser med nakenhet, uansett kor mange lag den andre har rundt seg. Hun fortsetter opp til stolen som står der oppe - et bakteppe til henne sjølv. Hun trer inn i bildet.

;
In disguise
I smilet fant gråten
sin kilde til liv
I latterens heshet
satt smertens kniv

I tåren sitt utspring
til alt det som var
kom veien til klarhet
ærlighetens svar

Hon satt i sitt stille
fant ikkje ord
for hjertet som banket
ble hemmet av spor

En kappe av sølv
en rustning av gull
å gjemme seg bak
å binde seg til

Det nakne barnet
bak alt det andre
det ekte smilet
det åpenbare

så lett som å gå
som i blomstereng
å finne sin vei
i sangen du sang
då du blei født
då du blei født
:
Let me be reborn, divine

Hun tenner sitt hvite lys og går ut døren. Stillheten blir værende i rommet bak henne. Massen forsvinner. Hun kler på seg.

 Hjernene våre tar rotta på oss, og vi lager det så himla komplisert. Og alt blir særdeles vanskelig. Til og med min hjerne begynner noen ganger å tenke at no får vi fanden meg holde opp, og heller stikke fingen i jorden. Lage det enkelt. Bak kake. Smil av det. Lek i sandkassen og le. Whatever. Så lenge det er enkelt.

For å gjøre det hele litt enklere:
Venn 1 bruker å si: vær deg sjæl. Ikkje vær sjenert. Gi meg den klemmen. Slutt å hold tilbake. La deg sjølv skinne på andre, og ta imot alle solstrålene som faller tilbake på deg sjølv. Slutt å være redd. Noen ganger gir eg deg en klem, andre ganger gir eg deg en. Noen ganger en delt på likt. Må det være vanskeligere enn det??

Venn 2: det eneste man står til ansvar for er seg sjølv. Og gjør du noe som skader deg sjølv så får du ta støyten. Slutt å skylde på alle andre. Folk må ta seg sjølv i nakken og ta konsekvenser av sine valg. Vi er et navlebeskuende folk by the way. Alt tatt i betraktning handler oftest om ka som er best for menneskeheten. Men, verden er mer enn som så: Planter, jord, dyr!!

Eg sier:
Le!
gjør noe skøy
Løp og snurr
tull!
orker ikkje mere
krusedull tusseri
Vikl ut floken
få ut fingen
kjenn på vinden
spis bolle
med kanel i svingen
dans, syng, lek
gjør naboen et pek
finn deg en elsker
eller en ny venn
slang deg i parken
eller bruk tiden
på å tjene litt spenn

vil du være med å leke
le og lage sprell?
få fart i baken
finn frem kaken
tenn på lyset
lukk opp døren
glis til meg
i stedet for å være surpomp

fakta fan
det hjelper å smile¨
så smil til meg
eg skal smile til deg

Information - translation

Filters transforming
human minds
understand the evolution
we must rewind
.
information
bombs we drop
like cups of purple bubbles
we drink it up
..
rythms moving
across the sea
waves of communication
the unconcsious sees
...
the conscious mind
animal brain in the seat
reach the higher level
spirit of lost humankind

pling plong eller.. definisjonsramme

boof. kræsj.


er du pling plong?

definer kjærligheten

så taper du den

å være. då får du.

å forvente. du taper.

å bli. då ser du. men alltid for tidlig.

Magical 20 minutes. Maybe then we fly?

Sex. hjernevaskete oss. ka er det vi lærer om ka sex er? pornografi. tv. det er bang bang. just do it. goodbye. I don't care if you die. Vi overfører det vil lærer på tv skjermene til våre egne senger. Sex blir som vold om man skal følge pornoindustrien.

Eg sitter her som et mer opplyst menneske i natt fordi eg har vært så heldig å få blitt tilført nye elementer i sex- landskapet, av en vis mann - kunster.med sin åndelig tilnærming. fullstendig nedstrippet fra bullshittet vi tror er sex. Sex på den måten som pornobransjen bedriver er voldsomt. vold-somt, med vold blomstrer lett hatet. Det er ikkje vold-somt sier du? se på ansiktene! det ser ofte vondt ut det de driver med. Ekte sex er sex kor to mennesker hengir seg, og ansiktet skal være fyllt med behag. to myke ansikter som finner sammen og blir ett med det store univers.

Eg vil gi en utfordring til folk. Før du hopper til køys med noen. Ta deg 20 minutter og bare se den andre personen inn i øynene. Du vil se det du ikkje liker og det du liker. 20 minutters gransking inn i en annens sjel, det er mye informasjon! Om begge så fortsatt er sikker på at de liker hverandre og har lyst. go for it. Med åpne hjerter.

Gutter det går for er ikkje det samme som gutter som flyr. just remember.

til inspirasjon: les om tantrisk sex. sommerkrydder hvis du vil

Profetien

Profeti


Eg så oss første gang i en visjon. Noen kaller oss stjernebarna, andre lysets krigere. Atter andre, indigobarna. Glem merkelappen. Og ja, du himler kanskje med øynene og tenker at eg er endå en new age kvinne. Tja. Eg har ingen merkelapp. Men, om du vil kategorisere meg, så kall meg en av Moder Jords barn. En heks kanskje. En som tror på naturen. At svarene finnes hvis man lytter til rytmen og de evige sykluser. Harmoniske bølger. Som er i ferd med å bli så ekstreme for å finne det naturlige balansepunkt, at bølgene som slår den ene og andre veien, er i ferd med å skape så store etterdønninger at alt holder på å gå til grunne.

Eg så oss. Eg så de andre. Eg så dette fordi energibanene mine var blitt rensket. En spesiell mann med sin særegne kraft hadde dyttet meg videre. Folk kaller det healing. Noen kaller det bullshit. Hykleri. Placebo (som om det skulle være et negativt ladet ord, når det til syvende og sist bare viser kraften og hvor enhetlig psyke og materie er). Eg kaller det å bruke naturens kraft gjennom et annet menneske for å bli frisk.

Kordan havnet eg der i denne visjonen? Eg fulgte bare lyktene og stod utenfor healerens dør en dag. Kanskje førte disse lyktene mine meg dit fordi eg tror på mer enn det den vestlige legevitenskapen kan by på. Og ville få mer innblikk i kreftene. Eg tror på urkrefter, årelange tradisjoner fra andre strøk. Mye i livet bunner ned til troen. Og med troen kommer ofte endringen. Med hendene til healeren kom lyset mitt skarpere for en dag, og klarsyntheten over fremtiden rev meg nesten bort fra jorden. Men bare nesten. Eg så oss. Menneskeheten. Vi kom til å bli splittet i to leirer. De med hjernefrekvens på et høyere nivå ville finne hverandre, og forstå ting på en måte som den andre gruppen ikkje hadde forutsetninger får å verken sette seg inn i, og langt mindre få innsikt i. Den andre gruppen er flokken. Den konforme massen som drives av alle strømningene fra fortiden, som ikkje får med seg det nye, som må til for at ting skal opprettholde både bevegelse og harmoni på samme tid. Eg så denne massen, drive jorden endå lenger ut mot en grense som ville kunne utslette oss alle.



Ubalanse på alle nivå, fra natur til det sjelelige. Naturens rytme forrykkes, og vi forrykkes fordi vi er en del av naturen. Flere og flere ubalanserte sinn. Eg så det ville bli en krig. Mellom indigo og rødt. All ubalansen på alle plan ville gå hardt utover alle indigobarnas sjelelige helse, fordi indigobarn er sensible og følsomme i større grad enn de andre barna. Mange ville bli diagnostisert med både den ene og den andre diagnosen. Dette til tross for at indigobarna var dem med høyest forståelse og følsomhet for disse svigningene i naturen som selve menneskeheten hadde skapt. Og som slik sett bare ble et speilbilde, symptombærer av Moder Jords sykdommer. De som skulle vist veien. I stedet ble de plassert, som avvikere ofte blir, som gale. Nok en epoke i galskapens historie. Indigobarna denne gang. De røde på sin side, mangler antenner for disse ubalansene og påvirkes heller ikke på samme måten. Men absorberes i stedet i den pågående malstrøm av destruktivitet som er blitt skapt. Og siden de tross alt er flertallet har de myndighet og makt til å få avvikerne til å tie. Men, bare til en viss grad. For indigobarn finnes i alle samfunnslag, og noen røster er så sterke at de ikke kan slukkes. Stemmene får og har fått stor betydning for ettertiden og historisk utvikling.



Det ville altså komme en krig. Fordi de to gruppene ikkje ville klare å kommunisere sammen. To ulike frekvenser. Som aldri ville finne samme bølge. Kem som ville vinne, og kordan krigen ville ta form så eg ikkje. Men eg forstod så pass at eg kom til å havne i dette landskapet. Eg har alltid følt eg har vært fylt med et annet lys enn mange andre. Og få har forstått ka eg snakker om.

Eg så som sagt oss. Oss, en gruppe mennesker som etter hvert begynte å krysse mine spor. Som tenkte mye det samme som meg, som kommuniserte på samme vis som meg. Og som kunne forstå når eg la frem mitt syn på ubalanser og energier. Fra det øyeblikk åpenbaringen kom hadde eg egentlig ikkje noe valg. Eg måtte ta opp kampen for å skape en mer harmonisk verden. Uten mer harmoni ville eg for alltid gå ut og inn av ubalanser, symptomer, og forurensing. Eg har en ekstremt følsom kropp. Kanskje vil eg gjennom mitt liv, i denne kroppen, alltid måtte kjenne på alt dette som fyller min mor, Moder Jord. Men, eg vil fortsette å kjempe for verden. Fordi alt er evig. Når min kropp forvitres går eg bare tilbake til naturen i en annen form, og må forholde meg til akkurat det samme, bare på en annen måte. Og nettopp denne erkjennelsen får det til å fyre i hver eneste celle i kroppen, fordi eg då må forholde meg til all den ansvarsløsheten eg ser rundt meg hver eneste dag, på en annen måte. Om eg gir faen i at andre gir faen, så hjelper det ikkje. Nettopp på grunn av denne evigheten. Sirkulariteten. Likegyldigheten blir vår egen bane. Derfor velger eg å handle, forsøke å gjenopprette harmoni. I tunge stunder kan eg si til meg sjølv at dette er ikkje mitt ansvar. Det er de andre sin skyld. Men kor leder det meg? Når vi kommer fra det samme, og skal bli til det samme. Og har vært det samme. Mangfoldighetens og menneskehetens uttrykk forvirrer meg. Og kan få meg til å vakle ved min konklusjon. Like fullt. Om eg bryter ned delene kommer eg alltid frem til det samme. Eg må forsøke. Ellers blir eg et sykt menneske.



En drøm har oppi dysterheten gått i oppfyllelse. Fordi eg har møtt andre som gir meg håp og mot til å fortsette. Og som kjenner alt det eg forsøker å beskrive, på min måte, på sin måte. Og som basert på dette gjør noe deretter. Det har reddet meg fra galskapen. Galskap kan defineres som så mangt, men ofte handler det om normalitet – flertallet, og de ekstreme sidestykkene - avvikerne. Den kompliserende faktor er at den selvoppfyllende profeti kan gjøre selv den mest sunne og friske avviker til et menneske som blir gal.

Det å fremlegge en visjon som man påstår at man har sett er kanskje en dristig ting å gjøre i forhold til nettopp dette. Men, eg velger å gjøre det likevel. Om det er fantasi eller blir/ er virkelighet vet eg ingenting om, men eg vet at ved å skrive dette, finnes det helt sikkert mennesker der ute som kan finne kraft i historien, og som kanskje har sett det samme. Og som ikkje vet at det finnes flere med samme trangen til å skape en mer harmonisk verden. Kanskje er det nettopp disse ordene som kan redde deg der ute fra å konkludere med at du er gal. Eller som får deg til å stå på videre. Så lenge du klarer deg i hverdagen er du frisk. Og så lenge du puster og er, har du like stor verdi som et hvilket som helst annet menneske. Du kan tjene mye, du kan tjene lite. Like fullt, penger, er noe som ligger utenfor oss sjølv, symboler. Og vil aldri, når det kommer til stykke, kunne si noe om din egentlige verdi som menneske i seg sjølv. Eg er lei meg fordi mange glemmer at abstrakte enheter ikkje alltid kan måles i konkrete termer. Vi er mer enn materie. Vi er mer enn våre ting. Eg er like mye verdt som deg, selv om eg en dag valgte å sitte på gaten med en kopp i hånden. Det er det sjelelige, åndelige som er redningen til verden. Fordi ubalansen bunner ned i det materielle. Overforbruk. Vi higer etter mer som følge av vårt verdisett. Verdisettet er for mange basert på penger og ka man kan kjøpe. Man higer etter mer enn man trenger. Noen kaster mat i søpla, andre sulter. Noen lever et langt liv i en jobb som bringer mange millioner på konto, men er ulykkelig og alene. Andre lever fra hånd til munn, men følger sin egen røst. Og dør lykkelig.

Eg så en krig. Men, om eg skulle ropt på håpet, så ville eg ropt at kampen er en kamp som menneskeheten må kjempe sammen om. Rett og slett for å redde jorden, som er vårt hjem fra å bli en stor sort kullklump hvor ingen kan leve. Enten man er rød, rosa eller indigo.

Blomsterpiken.

Til deg som fikk blomsten. Hvis du skulle komme til å lese dette en gang. Ikkje overfortolk. For dens mening er ikkje helt som i teksten under. Men takk for inspirasjonen.

Folk rundt meg vrimler i tanker om kjærlighet. Det er sommer. Blomsterpiken. Hun er med.

 Kjærlighet er. Å være er. Modig. Du må være modig. Modig nok til å gi. Modig nok til å få. Modig nok til å stå der.

...Blomsterpiken


Skitt. Du. Skitt. Eg. Bringe deg. Glede. Å ja. Det gjør eg. Hver dag. Blomster i min hånd. Hender. Strekker seg ut. Tar i mot. Takk. Vær så god. Ha det. På badet. Vi sees. Hm. Ja vel. Hørt den før. Å gi er en gave få forunt. Gi med glede. Nei. Ikkje alltid. For å være ærlig. Gir av plikt? Nei. Egentlig ikkje det heller. Eg vil se stråler. Du stråler av blomsten. Eller meg. Eller begge deler. Likevel. Skitt. Du har noe på meg no. Ja. Eg liker deg. Blomsten. Min. Kor? Skitt.

Harru hørt sånt...?

                                      Det trykker i luften ute for tiden, så det trykker inne og

Gi meg noe eg aldri har sett. La meg se ilden i øynene dine. Dans for fader naken hvis det er det du vil. Finn deg sjølv. Elsk på en måte så det skinner gjennom at det kommer innenfra. Drit i all dritten. Se med vidvinkel. Slutt å fire på krava. Tør å dykk ned. Kom deg opp igjen. Kjenn solen. Drikk regnet. Beveg deg i takt. Drit i ka naboen sier. Finn din egen mening. Stå for det. Kjør på. La fantasi bli til din virkelighet. Elsk meg. Elske deg. Slutt å snu ryggen til. Gjør noe. Apati er veien til dritten. Dritten er likegyldigheten til dritten. Drittens opphav er det vi som har laget. Engasjement. Tør å vær sterk. Tør å stå for det. Gi meg noe positivt. Gi meg drivkraft. Gi meg av deg. Vekk med masken. Persona. Skyggen. Sjelen er det eg vil se. Responder på ærlig vis. Barnet. Har svaret. Så lek for fanden. Frykten viskes ut hvis eg bare gjør det. Så gjør det. Hekser. Magi. Naturens kraft. Vi er natur. Vi må følge rytmen. Kordan ble takten så urytmisk. Naturen forvitres. Vi forvitres. Vi blir fucka i hodet. Alle sammen. Svinger helt opp ned. Trøkket ned. Eg vil opp. Forstå. Lære mer. Være meg. Glad. Tja. noen ganger ja. Ærlig. Helst hele tiden. Sauer sier bæ. Eg sier bø. Ka sier du? mø? samma det. Bare du sier det fra sjelen. Mener det. Slutt å tulle. Eg sier det du sa. Endå en gang. For no sa du det igjen. Gang på gang. Nikker du. Hopper eg. Danser du. Eg kan svinge meg. Bare gjør det du må. La det stå til. Dette vrælet. Ka fører det til?

Ka ligger i ditt sinn på en trykkende sommerdag?

Byen med det rare i...

Hvis du bruker øynene dine kan du finne skatter.

Bruk øynene hvis du likevel e på farten. Så blir det mer skøy.

St. Hans på Nøsteboden med Dronepop med HP Gundersen i spissen

Nøsteboden. Sjøen. Stemningen. Musikken. Luften. Menneskene. Det var en vakker kveld, og fenomenet dronepop utviklet av HP Gundersen fylte luften. De kule jentene på bildet stod for vokal, og HP styrte hele greia på sin finurlige måte. Urmusikken setter deg i en helt spesiell sinnstilstand, du blir i ett med moder jord hvis du virkelig tør å slippe kontrollen og gå inn i musikken -  perfekt på en St.Hans aften!

Etter dronepop var ferdig ble det lett dansbar musikk på scenen, og folk kunne danse seg løs. Det var moro, og mange fine sjeler samlet på ett sted.

Tre små rakkerunger som også lager dronepop - varmet opp før det store droneorkesteret entret scenen med gladlåten You Fool.

Rakkerungene - en flerkulturell dronetrio

Likhet baby! - vi er alle del av det samme

...lykken finner du overalt

Eg gar fundert mye på tanken, eller rettere sagt paradokset: å tilhøre en større helhet, og være et enkelt individ. Og i forlengelsen, kordan det kan være slik at noen har ekstreme mengder ressurser, mens andre ikkje har en dritt. Eg har mang en gang vært forbanna, eg bryr meg, selv om eg opplever at mange andre følger individualismens vei. Altså heller mot individ, over helheten/ kollektivet.

Eg har og fundert over verditrender, som eg tror henger sammen med nettopp dette. Eg opplever at hovedtrenden er materialisme (altså vekt på at det materielle som det vesentlige ved å eksistere, forklart på enkelt vis ) og individualisme, samt kapitalisme (altså vekt på salg, produksjon, forbruker samfunnet). Eg er vel ikkje den eneste som mener det. Mener å ha lest hist og her at det er forskning som viser det også, men altså, eg er ingen vitenskapskvinne her på bloggen, så referanser avstår eg fra. Eg er fri i mitt eget univers...Har nevnt en som heter Kasser før, så dere kan jo lese ka han har å si. Mener det ligger i denne gaten.

Eg kjenner en klok mann med et stort hjerte, som kan sine ting. Eg blir glad av å prate med han, for han ser mye av det samme som meg. Det var nok kanskje han, som i utgangspunktet lærte meg mye av de samfunnsverdiene eg har i dag.

Eg ønsker meg: Et samfunn kor mange kan ha det bra samtidig, et samfunn med liten forskjell mellom fattig og rik. Eg vet mange individualister/ kapitalister vil si, at då yter vi mindre. Motsvaret er at det ikkje er en linje mellom likhet og mangel på belønning hvis man gjør en god innsats som kommer samfunnet til gode. Og kordan måles egentlig innsats? i dagens pengesamfunn er det "pengeflyttere" som min kloke venn kaller det, som får mest profitt; bankmenn, aksjespekulanter etc. Og her er det et sprik mellom samfunnsnytte og lønn...

I forlengelsen av denne kunnskapen som vennen min har fortalt meg om, så tenker eg for det første at eg er helt enig. Og for det andre begynner det å brenne. Eg tenker på alle de menneskene eg har truffet som gjør mye nyttig for samfunnet: altså kunstnere; musikere, tenkere, skribenter, livskunstnere - you name it. De sliter med å få endene til å møtes. Eg blir trist av det, fordi eg mener de gjør viktige ting for samfunnet og fremmer en positiv utvikling. Eg tror dessuten at alle mennesker bidrar med noe viktig, bare med  være seg sjølv egentlig. Sånn skapes helheten.

Materialisme er en tidsånd eg merker/ opplever på min kropp og mitt sinn. Den kloke vennen min har sitt å si om den saken: finn verdier som er bygget på andre ting enn materialismen (altså indre verdier; verdier som ikkje kan tas på som dyr bil, hus etc.). Eksempelvis solidaritet og fellesskap, at man bekjemper sosial ulikhet. Og ikkje minst fremme et samfunn som ikke stiller krav til at alle skal fungere perfekt. Med andre ord toleranse og åpenhet.

Eg blir jublende glad eg, fordi det finnes en vis mann som tenker mye det samme som meg. Og dessuten føler eg meg heldig, fordi eg vet at det finnes mange folk med andre verdier: Bossafamily, folka på Vågenjammen, og mannen i gaten (altså tilfeldige som eg prater med), min brevvenn, og kanskje deg som leser.

Eg har hørt tusen ganger at folk er enige med meg i ting og tang, men flyter likevel med på bølgen. Ka med å ta et skikkelig standpunkt og vise ka man står for? Det tror eg på. Handlingskvinne som eg er.

Verk - lager musikk-verk som kommer til høsten...men først festivalsommer...

Den unge fyren med den lyse luggen.Verk. Artig kar. Hip hop fyr som rapper om det meste mellom himmel og jord, kanskje litt om det over og...Har egentlig ikkje hørt så mye på Verk før, men eg jumpet likevel avgårde til Kvarteret i går for å få med meg innslaget hans som oppvarmer for en annen hip hop fyr (navnet har falt ut av hodet, var det Devin Dedude mon tro? jo, eg tror det).

Verk fosset på han. Aleine på scenen denne kvelden. Moro. Han skal spille på Hove denne sommeren, og til høsten kommer mest sannsynlig album! Så følg med. Vil du sjekke ut ka Verk har å by på kan du klikke deg innom han på Myspace: VERK

Stop.
no destroying
Stop.
you're the alien
-not me
Stop.

()
...

Look.
no nodding
Break.
- Like iceberg
Wait.

sunshine.
movement.
sing.
in the wind

( - )

Kakkmaddafakka - you know you can dance...

Å jøye meg for en energi de gutta i Kakkmaddafakka gir fra seg når de spiller! Morsomme gutter som spiller av seg klærne (sine egne og publikums). Det svetta, de tullet, de danset og det svingte. Blei svett eg og.Og publikum fikk fort opp pulsen og svingte i takt med musikken. Gutta har så sterk energi på scenen at publikum ble preget av det fra første tone. Det er nesten umulig å ikkje svinge med når gutta synger om My girl, is she old osv....Morsomme tekster, og helt fenomenal spilling på instrumenter. Eg er imponert. Mr Jones sine pianofingre, de føk over tangentene som ti raketter, og eg humret litt for meg sjølv over jentene på første rad som hvinte og skrek etter Mr Jones, bak det svette håret og capsen sin. Det ble hvining etter de andre gutta og forøvrig...Munnen trakk seg og oppover av Kakk-koret, for anledningen ikledd bittesmå shorts. Fikk dessverre ikkje tatt bildet av de, de stod litt gjemt bak en søyle...

Kakkmaddafakka har spilt en del rundt om i utlandet sies det,blant annet i Tyskland. Så det ble litt "tysk"-språklig tale på scenen og. Morsomt. Nå er turnesommeren for døren, så om du ikkje fikk med deg at Kakkmaddafakka åpnet sommeren på Teglverket, bør du defintivt få med deg gutta spille live seinere i sommer. I følge myspace siden dere sskal de spille på Hove:-)

Har du ikkje hørt musikken før? då må du ta en kikk på denne siden: Kakkmaddafakka Ligger noen særdeles morsomme videosnutter der og forøvrig. Check it out!

Eg er glad fordi det finnes band som Kakkmaddafakka som fremmer følelsen av glede og livsgnist i musikken.

Coincidence - or faith?

Har du hørt om tiltrekningsloven? At man får det man skaper i tankene?
Og at man egentlig ikkje trenger å gjøre annet enn å følge med på ka som dukker opp, så skjer akkurat det du vil skal skje.

Mange folk eg treffer er blitt utrolig avhengig av mobilene sine. Men, noen gjør motsatt :) Det lever uten mobilen, og klarer seg fint likevel.

Dagens lille utfordring: prøv noen dager uten mobil, og vær bevisst på ka som skjer. Om du tør å slippe taket, kommer deg ut og begynner å kikke deg rundt, så kommer du til å oppdage at det meste ordner seg veldig greit uten å lage masse avtaler på forhånd.Følg naturens puls! Og eg tror du vil kjenne det ti tonn lettere, og ha det mer morsomt :-) Og du vil treffe på deg folka du skal treffe. Uten å måtte lage en eneste avtale på forhånd. It is so FUN!
...og det er dette eg mener er tiltrekningsloven.

Husk å kose deg i sola. I dag er det forresten store ting på gang. KAKKMADDAFAKKA spiller på Teglverket i kveld. Og rundt om i byen dukker helt sikkert diverse minikonserter opp. Så kom deg UT!

Byavisens matblogg...

Eg skrev en liten greie her for noen dager siden om at eg skulle blogge for Byavisen. No er det kommet på trykk. Eg er fornøyd. Har fått nok en merkelapp på meg: Blogger! Ny tvist. Forundret over kordan mine krumspring leder meg til diverse nye ord og flaggfaner fra andre. Du har kanskje merket det sjølv og ut fra ka du gjør. The eye is the beholder of it all. Finnes heldigvis mange ulike øyne. De viktigste for meg er mine egne. Heldigvis.

Det morsomme er, at innlegget er å finne under Matbloggen til avisen ;-)

Link til Byavisen på nett: Vågenjam: lidenskap, fellesskap og galskap under samme tak

Slakkline & vårsol - du må leke!

Bergen slakkline...en mulighet til å leke

Eg går bortover i parken. Eg er alltid på utkikk etter en mulighet for lek og moro. Og skulle du sett, der mellom to trær i parken ved teateret finner eg det eg ville ha. To liner bundet mellom to trær. En fyr danser seg bortover. I gresset løper to små jenter rundt og smiler. Eg smiler tilbake.

- Får eg være med? spør eg linemannen.

- selvsagt, sier linemannen.

Det er litt skummelt, og linen skjelver i det eg forsøker å komme meg opp på den. Hjelp, tenker eg. Den halve meteren ned til bakken føles som ti.

- kan du holde meg i hånden?, spør eg linemannen. Eg har ikkje sjanse til å klare å gå aleine.

- Klart det, svarer linemannen, smiler til meg bak solbrillene. Eg balanserer stivt bortover.

- du må slappe av i kroppen din!. Han ler litt.

- Og så må du forsøke å ha litt bøyde knær. Eg bøyer litt, det går litt bedre. Men, eg skriker når eg tror han tar hånden til seg. Uææ! Eg vil helst ikkje falle, eller få den linen mellom beina...

Linemannen forteller at de har en slags slakklineklubb. De forsøker å samles med jevne mellomrom for å leke seg. Gjerne i helgene. Kult tenker eg. Eg vil mer, men akkurat no må eg videre. Klarte fem skritt før frykten tok meg denne gang. Neste gang klarer eg ti!

Om du skulle få lyst å være med på slakklinen så er det bare å henge seg på. Det finnes en egen facebookgruppe som heter bergen slakkline. Blir du med der, så vil du få informasjon om når neste mulighet til å leke deg på slakkline er.

Vi må leke oss i solen gutter og jenter. Det er tross alt vår.

Spider and fly@vågen

Så braket det løs med nok en musikalsk kveld i det frie rommet på Vågen Fetevare :-) På bildet ser du musikeren Arne Nordahmmer synge en av låtene sine, Spider and Fly.

Eg kom tuslende inn døren, fikk kjempeklemmer fra Bossafamilien og tok deretter turen ut i bakgården. Vannpipene dampet vennlig og atmosfæren var lun som den pleier. Eg ble sittende der ute og fikk dessverre ikkje med meg åpningen av jammen. Men, det var det en grunn til at eg ble sittende. Eg ble sittende å prate med blant andre Arne Nordhammer. Som nettopp er kommet tilbake fra New York! Etterhvert fikk eg oppleve han på scenen. Om musikk handler om inderlighet, så kan eg med hånden på hjertet si at eg følte det. Eg håper Arne snart skal spille konsert her i Bergen eg. Eg har ikkje hørt om han før, men det er det sikkert mange andre som har...Eg er glad eg fikk oppleve kvelden i går på Vågen. Spesielt magisk var det då folka fra Bossafamily, Arne, og den vakre fiolindamen, samt en jente eg aldri har sett før, jammet sammen. Det var som å stitte rundt et indianerbål og stirre inn i sitt eget landskap. Gleder meg allerede til neste torsdag. Det blir liksom bare mer og mer magisk der nede...

Om du vil oppleve Bossafamily live, så ta deg en tur på Mikrofestival i Grevehagen no på lørdag. Det skjer mellom 16- 20 tror eg og pris er 200 kr. Spiller og andre band der!

Foxes have holes and birds have nests...

...but the Son of Man has no place to rest -


Eg har en brevvenn, en vis og særdeles kul venn i så måte. Har du en? Det er en ganske deilig måte å bli kjent med et annet menneske på. Du har kun ordene å hvile deg på, ingen mimikk, ingen kroppskontakt. Kun ordene. Her om dagen fikk eg noen ord, som Jesus/ Mr Yang sa eg kunne dele med folk her på bloggen min. Mr Yang er en grei fyr med masse i hodet.
Til meg skrev han:
Om jeg ønsker ett lettere sinn, så leser jeg dette.

Si meg noe som sier deg noe!

si meg noe som ressonerer!

si meg hva slags premisser du har lagt fra deg, eller om du noen gang har hørt om triceratop og diplodocus.

Si meg hva det er du gjør som du vil!

si meg hva som blir for mye noen ganger

si meg hva fredelig og avslappet betyr for deg

si meg hva som sier deg noe!

og si meg hvor kul du er!


- Synes det var fine setninger eg.
Kult at du ville ha det her på bloggen mr. Yang :-) ser frem til neste brev.

Rockefeller, liberty, be free..

I går braket det løs igjen. 7Mountains med Dan i spissen inntok Logen, med på laget for anledningen var superflinke fiolinisten Ella. Det var som vanlig duket for en dramatisk kveld. Det er det som er med 7mountains, det er musikk og kunstuttrykk i fin sammenblanding på scenen. Mye improviseres underveis, men det høres for publikum ut som en innøvd gig. Fantastiske saker. Og stemmen til Dan bryter gjennom alle kontrollgrenser du måtte ha rundt din indre kjerne. Stemmen til Dan har utviklet seg siden sist synes eg. Mer dynamisk på sett og vis. Showet startet med at Dan kommer inn i lokalet med en slags alienliknende kostyme på seg. Etterhvert utover i konserten trer han frem i rød parykk, badedrakt og andre kostymer. Det kjennes godt å sitte blant publikum å overvære en artist som for meg representerer kunst kor normer feies av banen og alt kan skje. Denne typen øyeblikk er med på å skape med frihet for å kunne uttrykke seg sånn man vil. Og den som kanskje lurer på om man skal fremtre mer tydelig på tross av at det kan innebære brudd med både den ene og andre norm/ verdi, får kanskje akkurat det lille dyttet bak til å tørre.

Publikum ble feid av banen med låten Rockefeller. Det er en intens låt, og teksten går virkelig i dypet av ka som kanskje rører seg i det menneskelige samfunn, ka som kontrollerer oss. Han synger om Rockefeller (familien; en rik familie i USA med mye makt), og Illuminati. Kor ordene kommer fra vet ikkje eg, men det er mektige greier.

Følg med på Youtube etterhvert for lyd og bildeklipp fra konserten. Og hvis du fortsatt ikkje har fått opplevd bandet live, så er det enda en mulighet igjen til å se dem. Mest sannsynlig i august/ september.

...oppløft

Ikkje for å skryte, ikkje for å proklamere meg sjølv. men eg må få fortelle at det har skjedd noe som kan kalles et superglimt i min hverdag. På torsdagen trasket eg som vanlig til Vågenjammen. Tenkte på en av gutta i Bossafamily av en eller annen grunn. Han møter meg i døren. Hviner navnet mitt ut i luften.
What the f... tenker eg. Ka har skjedd? Så forstår eg. My man vil ha meg til å skrive om vågen, om stemningen og bossafamily.Kunstnerkollektivet, kor folk fortsatt har tro på kjærlighet, å dele og aksept for andre mennesker basert på indre verdier. Motpolen til det eg opplever er tidsånden vi lever i. Ja, det ble en gedigen lang setning. Det eg ville frem til var, eg fikk i oppdrag å skrive et slags blogginnlegg i Byavisen. Deadline kl 13. dagen etter. Shit. Tenkte eg, for eg sa ja. Sånn er det ofte. Det er så enkelt å si ja, og så begynner man å tenke etterpå...
Eg ble værende en stund, ble helt satt ut, forsøkte å holde en normal samtale med herr Snorkelmann (med mindre hell), og eg gjorde til og med noe merkelige greier på scenen sammen med Dan Devero. Skulle liksom synge, men det ble et pip, eller en tone som ikkje passet inn i settingen.Haha. Så trakk eg like godt det røde silkesjalet til Dan over hodet for å skjule med sjølv. Paranoia. Du vet, paranoia is what paranoia always has been. Men, aldri slått i bakken selvsagt. Ikkje for lenge av gangen iallefall. Eg gikk tidlig. La meg, og sov på oppdraget. Fikk skrevet noen linjer og det kommer på trykk i Byavisen tirsdag tror eg. Kjenner meg litt glad!

Takk til Thomas og Ken Marius som tenkte på meg og trakk meg med.
Takk og til han lyse i bossa som eg aldri klarer husker navnet på (sorry, eg vet det egentlig), for en interessant beskrivelse av ka vågenjam musikken er.
- musikken kan beskrives som japansk tegnekunst. Man tegner slik man improviserer. Når linjen er slutt, er det virkelig over. Det er her og nå som gjelder i prosessen. Sånn er det med jammen. Du må være tilstede, for du får det bare en gang.

Martin og Marthe...sana (sol) musikk

Intim tilstedeværelse. Knøttlille cafe sana fikk æren av å bli fyllt med Martin og Marthes sjeler. Martins varme stemme og Marthes finfølende pianofingre. Cafe Sana kan sikkert ikkje romme mer enn rundt 20 personer. Alle plassene ble tatt. Eg ble fascinert over Marthes måte å bruke pianoet som musikkinstrument på. Hun spilte rett på strengene, og brukte tangentene til å skape interessante rytmer. Synes eg.
Det er gjerne sånn, at når eg hører Martin synge, så skulle eg ønske at eg bare flytt rundt i tonene hans for evig og alltid. Martin lærer meg å synge litt, og som regel gjør eg alt eg kan for at han skal synge mest, og eg minst mulig. Nettopp fordi den stemmen er så fintfølende. Sjølv har han sagt til meg at han beundrer Jeff Buckleys sangteknikk. En mellomting mellom brystklang og hodeklang, for de som har greie på den slags. Eg har hørt Martin synge allverdens - strupesang, brystklang, hodeklang, ja alt. Han kan alt den mannen når det kommer til sang. Martin har eg skrevet om her på bloggen før forresten. Supernørden med den magiske stemmen ;-)

Låten Nasjonalsangen fikk hele lokalet til å stoppe opp. For meg representerer denne sangen noe om selve tidsånden vi lever i. Om Martin og Marthe vil formidle det samme vet eg ikkje...Hadde eg husket teksten skulle eg gjengitt litt her, men det eneste eg husker er noe mer small red shoes...

Eg entuiastiseres alltid like mye over det faktum kor lett det er å finne fred i sjelen hvis du lytter til en sjelfull stemme. Takk Martin (og Marthe)!

Myspace til Martin : Martin Halla

sol, musikk og sang..

På søndag inntreffer det en konsert som eg har lyst å skrike ut når eg går gatelangs at folk må komme på. 7mountains med Dan Devero i spissen spiller då på Logen. Det kommer til å bli spektakulært spør du meg. Gleder meg veldig, endå eg har sett bandet spille mange ganger før. Eg blir aldri lei. Hvis du tar turen, så lytt litt ekstra nøye til tekstene! It is heavy stuff, med mye sannhet i.

Men, i dag er det fredag, og i går var det torsdag. Vågenjammen går sin gang då. Kom neste gang du og. Det er en herlig stemning der nede, og det føles som fenomenet bare vokser seg større etter som ukene går. Kanskje er det all kjærligheten og aksepten som svirrer der nede som gjør det? kanskje er det musikken? eller kanskje...

Sol sol
du e min bror
livets kilde
havets bilde

Himmel og hav
snakker til meg
eg snur alt på hodet
eg ser deg opp ned

Forslag til noe du burde prøve: ta med deg frokost i en sekk, ta med deg et teppe eller yogamatte, og gjør yoga eller tøying i en av parkene en morgen. Få gjerne med deg en du kjenner, eller aktiviser de som allerede er i parken. Let's spread good vibes :-)

Looks like it

Looks like this:
stars above
nothing below
sorrow:
 no
the tables have turned

Looks like you:
the sun
has not come to you
so you're a machine

Looks like us:
conflicted but real
walking in the streets
lookin in at them

small steps:
makes big leaps
no edge
just moving forward

Sjakk og folk

Eg spiller sjakk med en venn av meg. Øver den strategiske tenkemåten. Sjakk er visst mest for gutter. Men, eg forsøker å gjøre det med en interessant vri. Det er lett, fordi han eg spiller med allerede har sin egen lille tvist. Vi gjør det til et menneskelig univers, med ekte bønder, løpere, hester, dronning og konge.
Då blir det lett å engasjere seg.

Brikkene er blitt til mennesker. Bøndene er de folka som er der, trauste, litt treige, som tar kun ett skritt av gangen. Forutsigbare. Ingenting uventet der i gården, men likevel greie å ha med seg. Det har en tendens til å kunne falle lett fra, fordi det ikkje skal mye til før et trekk setter dem ut av spill. Så er det Tårnene. Hvis du lager veien fri for dem, så kan de rive deg ned og bevege seg langt. Men, selv om de er sterke og kan ta lange steg, så er de og forutsigbare. Rett frem. Eller rett til siden. Sammen kan tårnene lett sette deg sjakk matt. Men, de bør være to. Løperne er kjappe, de danser avgårde på skrå, og kan, hvis man ikkje er klar over sporet deres, lure deg litt. Men, vet du først om mønsteret, så er de ganske forutsigbare de og. Og de trenger ikkje at du rydder veien like mye som hos tårnene - føler eg iallefall, som fersk sjakkspiller. Hestene er stilfulle og ville. Det finnes ingen hindringer, for de kan hoppe. En hest er alltid grei å ha med på laget, men du vet liksom ikkje helt kor veien går. Det har stort boltringsrom innenfor sitt begrensete territorie. Så er det dronningen. Vennen min forteller meg at det er dronningen som er hans nøkkel. Uten dronningen er han ingenting. Dronningen kan gjøre så mangt, en listig kvinne som beskytter kongen. Faller hun, faller fort kongerike og. Det kule er at bonden, om den kommer seg over slagmarken, kan få dronningen i live igjen. Og så er det kongen. Kongen er fri innenfor sine begrensete antall ruter. Virker litt kjedelig å være kongen. Han er så stiv liksom. Og må hele tiden passe på at det finnes nok folk som kan beskytte han. Uten sine brikker faller han, dessuten kan han jo bare gå kun et skritt av gangen. Så aleine er han ingenting. Hm. Eg lurer på kem eg ville vært. Vennen min foretrekker hesten. Eg og heller mot hesten, men er ikkje helt sikker. Løperne og er ganske stilige. Samtidig så er bonden og fin, på sin måte. I og med at en kan redde hele kongeriket ved å puste nytt liv i dronningen. Hm. Hm. Kem e du? han som løper, eller han som hopper, eller som tar et skritt av gangen?

Basia Bolat on my keys

I kveld gjorde den kanadiske artisten Basia Bolat konsert på Knøderen. Eg kom over konserten ved en ren tilfeldighet. Telefonen kimte i går, og med håp i stemmen til personen i andre enden, ble mitt aldeles kule sølvfargete keyboard forespurt lånt til konserten. Som takk skulle eg få overvære det hele. Sånt takker man ikkje nei til!

Basia Bolat kunne sikkert lett fyllt opp Landmark, men valgte i stedet intimkonsert på Knøderen. Kun med seg selv og instrumentene sine, stående midt på gulvet. Hun rørte hele publikum med musikkuniverset sitt. Kanadisk folk- musikk. Hun gjorde konsert i Oslo i går, og reiser videre til Malmø i morgen. Det var en aldeles fortreffelig måte å starte helgen på. Keyboardet mitt fikk ros, både for utseende og funksjoner (!). Vi testet ut litt lyder etterpå, orgellyden var en spesiell hit hos Basia.

Som alltid, hvis eg får muligheten spør eg de eg møter ka de lever etter. Basia Bulat tror på å være gode mot hverandre. Det gjør eg og.

Coward () ,.!?

-
What do you do
when there's nothing to say
?
,
I look at you
I don't turn away

What if's are bullshit
and so are red roses
!
,
just wait in the dark
with patience
.
Whatever are for weak ones
and so are sentences without
questionmarks and comments
()
.
I see you
grey and pale
!!
,
you don't care
you say
?
.
Well I want to turn away
but I hit you anyway
you need to wake up
()

Mai-ja

Vær den du e
ja eg ser at du ler
men ka gjør no det?

Eg vil være meg
uten en eneste tråd
uten en eneste hemning
eg vil danse og svanse
hoppe ut og inn av gledestranse

Du kan bli med
du trenger ikkje se på meg
bare gjør din ting
få deg en sving

For no e det vår
og då må rumpen ristes
kan ikkje sitte inne
når rutene e tørre
då må du gå ut
få deg et følge

med gode mennesker
store hjerter
varme hender
og hvis du ser etter
finner du kanskje
et blikk blant mange
som tenner

Hiv og hoi, vi e kommet til mai jo,kjenn, mine kvinner og menn, det lukter vårsol!

En påminnelse til menneskene der ute, gå og se fine konserter.

Kjærlighet i par, i tre, eller fir?

Eg prater med en venn av meg, og vi kommer vel frem til at på et eller annet plan, så søker alle vi kjenner en partner (altså de som ikkje har det). Eg synes det er rart at den drivkraften kan være så sterk. Eg for min egen del vet heller ikkje helt ka eg tror på når det gjelder dette partner og kjæresteri greiene. Noen tror på den evige kjærligheten kun til en annen. Altså prinsen som kommer ridende på den hvite hesten og vinner prinsessen og halve kongeriket. Og så lever de lykkelig alle sine dager...eg lurer. Er det mulig? mennesket forandrer seg durabelig mye gjennom et liv, og kem man passer sammen med, og har det godt med på et tidspunkt, kan rundt neste livssving vise seg å være helt feil. Men, noen fullfører denne veien og har det godt sammen. Kanskje er dette veien for de stabile menneskene? Hm.

Så er den andre varianten. De mennesker som lever i et firkantforhold. Eg så en svensk forsker på TV for en stund siden som levde slik. Feminist i så måte. Hun var storfornøyd. Man merket gjennom intervjuet at hun var åpen og ganske radikal i sin virkelighetsoppfatning. Og eg tenkte, at for henne å leve i et enkelt parforhold ville være det samme som å frata både frihet og inspirasjon. Eg tror at for at et slikt forhold skal fungere, så må sjalusi og eierskapsfølelse være nærmest ikkje-eksisterende, mens frihetsfølelsen være det fremdtredende.

Meg og min venn prater videre om å jakte. Jakte på drømmen. Og drøm og virkelighet er ikkje det samme. Drømmen er en ting, men den blir et filter å se virkeligheten gjennom. Og det å skvise ting inn i preksisterende bokser, er som kjent ofte en vanskelig, noen ganger, umulig prosess. Forestillingen om drømmepartnerens egenskaper påtvinges folk. Det er lett å skape selvoppfyllende profetier, alle kan passe inn i en drøm på noen områder. Men, ka med alt det andre man går glipp av hvis man skal se folk sånn? Det er vel bedre å ta folk som de er, uten å dømme så mye på forhånd? Har man skvist personen inn i drømmen, medfører det logisk at personen, uten intensjon, mest sannsynlig vil kunne skuffe, fordi han eller hun ikkje er helt slik som drømmen dikterer. Mitt siste, og for meg, viktigste spørsmål: kor stammer drømmen fra?

Magi eller triks?

...No e våren virkelig på vei, eg kjenner det på lukten, selv i regnet. Det begynner å bruse i blodet. Som plantene begynner eg også å spire.En god følelse. Eg kommer på sjekkeprosjektet som eg har holdt på med. Får lyst til å skrive litt om resultatene derfra i dag.

Magiske møter er vakre møter. Eg tror fortsatt på magien, selv om eg, etter alt det kompiser og andre mer tilfeldige har fortalt, har fått meg til å lure på om magien virkelig finnes, eller om den er konstruert. Tja. På et av byens vannhull kan den kanskje være litt påtvunget, men ellers i hverdagen har eg stor tro på magi.

Tilbake til disse vannhullene...Eg kom i snakk med en fyr, og sjekking stod på tapetet. I hans livsverden gikk det i triks fra The Game (en velkjent bok om sjekking som mar medført at det har oppstått diverse sjekkeklubber for gutter verden over. Du kan jo søke på dette på youtube hvis du vil ha innblikk i forelesningen de serverer hverandre).
Altså, min samtalepartner begynner å fortelle. Her er det ikkje mye tilfeldig magi. Kanskje magi på den måten at han skaper en ønsket situasjon for seg sjølv. Han forteller viktigheten av å aldri stå og snakke rett opp i ansiktet på en jente, men heller prate skulder mot skulder. Å prate en fremmed opp i ansiktet, vil i følge han, få jenten til å automatisk forsøke å trekke seg unna. Vi prøver. Tja, det kjennes mer behagelig å prate skulder mot skulder. Dette er måten å forholde seg på hvis man møter personen i baren.

Står man mer ved en vegg skal man gjøre slik:

Hvis den som sjekker og den andre part står ved en vegg, er det best om man selv står inntil veggen. Ikkje omvendt. Korfor? lurer eg på. Fordi den som står mot veggen ofte vil føle at man må forsvare seg. Hm.
Eg ser han kjøre triksene på noen jenter. De virker litt interessert. Men, eg har merket meg, at de i utgangspunktet kikket på han med interesse...så kanskje hadde det ikkje spilt noen rolle kor de stod?

Kanskje gjør alle triksene bare at den naturlige magien forsvinner? Eg tror iallefall at han fyren var mer fokusert på å bruke triksene, enn å se seg rundt etter alt det som allerede lå der i luften. Kanskje er det det som er greia? at gøyen ligger i å bruke triksene?

Et frittflytende liv - illusjon eller virkelighet?

For de som av og til er innom bloggen så husker de kanskje at eg tidligere har skrevet om Dan Devero. Han inspirerer meg stadig. Først var det bare den overraskende mørke stemmen på jammen på Vågen som fikk meg oppmerksom. Siden tumlet eg over han på ny på Cafe Knøderen. Eg fikk så servert en slags tekst (portrett?) om den unge/ gamle mannens liv. Det synes eg at du og burde få med deg. Og eg legger derfor ut en link her: trykk

Ellers, gjør det merkelige været for tiden at det blir en merkelig verden, med tilsvarende merkelige mennesker og merkelige opplevelser.

Etter å ha lest intervjuet kan du sjekke ut denne linken:
Om å være aleine

Paradokset: hvis alle henger sammen, og vi er separate individ, blir vi noen gang aleine då? Eller omvendt, hvis vi alle er enkeltindivider, kordan kan vi då være noe annet enn aleine?

Shizofrent vær leder til dystre vårdikt...

You don't know nothing
Still I'm frontin'
You don't see
Still I'm here

Whenever I walk away
Is when you come back
Whatever the fuck I do
You turn out to be a fool

You don't try
still you're sneakin'
up on my land
Making traces
Though
you don't want to be found

Whenever I step aside
is when you embrace me
whatever the fuck you see
it's not my reality

if you could just stop
stop now
stop!
before it's too fucking late

Ærlighet & virkelighet

Eg husker ikkje kem som sa det, men det var de første ordene eg hørte i dag då eg stod opp. Radiostemmen sa noe sånt som dette:
- eg skulle ønske at folk kunne være ærlige mot seg sjøl, så hadde det gått an å se virkeligheten.

Eg synes det er fine ord. Ærlige, genuine mennesker er det beste eg vet. Skall, filter og komplistert skuespill skaper illusjoner. Og det blir mange kronglete stier, i stedet for en bred fin landevei.
Eg tror at hadde alle fått være seg sjølv fra de ble født, så hadde verden bestått av en masse mennesker som behandlet hverandre bedre. Og også hadde hatt lettere for å handle genuint fra hjertet.

Eg faller i staver. Får assosiasjoner hit og dit. Tenker på betydningen av å bli sett av andre for den man er. Det vondeste som finnes er å bli påtvunget karaktertrekk eller evner som man ikkje har. Fremmedgjøring ligger så og lurer rundt hjørnet. Det er lett for å begynne å skape løgner inni seg for å gi mening til responsene fra andre. Motsatt, er det beste som finnes å finne mennesker som ikkje baserer sin oppfatning av en sjølv på forvrengte persepsjoner.

Eg tror at nøkkelen for å se andre på ærlig vis, starter med en sjølv. Altså må man rydde inni seg sjølv, før virkeligheten trer frem.

Hundeteorien og teorien om kjærlighetens opprinnelse

Klokken runder midnatt. Vi sitter i en loftsleilighet fyllt av alskens vakre ting. Gamle klenodier fra fordums tider, bøker, bilder, og kanskje også gode ånder. Her sitter eg sammen med en venn. Vi snakker om kjærlighet ved første blikk. Nysgjerrigheten min brenner som vanlig sterkt. Eg tar frem spaden og begynner å grave litt.
- finnes kjærlighet ved første blikk? Eg kikker på vennen min. Han kikker ut i luften. Griper om noe usynlig.
- Eg tror på kjærlighet ved eggløsning.
Eg begynner å le. Lurer på ka han mener. Eller, det vil si, eg kan forstå ka han mener, men eg trodde kjærlighet handlet om mer enn den dyriske kraften. De to tingene mener eg forøvrig ikkje nødvendigvis er det samme heller.
- Altså, eg tror på kjærlighet ved første blikk hvis kvinnen har eggløsning. Hvis ikkje, tror eg ikkje det er mulig.
Altså mener han delvis ja, og delvis nei. Et tidsbestemt fenomen. I mitt indre tenker eg på kvinner som er kommet inn i menopausen. Finnes ikkje kjærlighet ved første blikk då liksom? Hm. Eg unnlater å si noe om et argument som kan kjøre hele teorien i grøften. Lar min venn få fortsette. Han er en innmari god historieforteller.
- Så, ideen er som følger, man skaffer seg rett og slett en hund. Lærer hunden opp til å lukte når kvinner bærer den røde flod. Og så er det bare å telle dager til egget faller.
Jaha, ja. Og så liksom?
Han fortsetter,
- og så er det bare å oppsøke kvinner når de har eggløsning, og så ser du jo om det klaffer.
Eg bare rister på litt på hodet, og ler enda mer. Hundeteorien. Eg tror vennen min blir litt irritert på seg selv fordi han forteller meg en av sine store hemmeligheter. Eg er tross alt kvinne, selv om eg og er kompis. Vanskelig dilemma sant, avsløre teorier til det kjønn det gjelder. Eg tenker, kanskje kan det virke som en kilde til inspirasjon til menn, for å finne kjærligheten? For kjærlighet, ved første blikk, andre blikk, eller tusende blikk, den er vi enige om finnes.

Kjærlighetens opprinnelse:

Kor stammer kjærligheten fra? Eg undres. Igjen har vennen min en forklaring.
- For lenge siden fantes bare encellete skapninger. Så kom virusene til og gav seg til å angripe. De encellete vesen måtte jo forsvare seg sant. Og da skjedde mirakelet. Kjærligheten sattes i sving. Fra å være encellete, begynte de å bli flercellete. For å kunne beskytte seg bedre. Det ble vanskeligere for virusene å finne seg til rette og skape sykdom. Så kjærligheten er altså denne celledelingsprosessen.

Det virker kanskje som en søkt teori, og kanskje har eg ikkje fanget opp hele logikken. Men, utviklingen er visstnok basert på vitenskapelige forklaringer. For å trekke en analogi, for å skape mening ut av det for min egen del, så betyr det at kjærlighet er en fruktbar kraft som er til for å beskytte mot det syke og føre verden videre. Kanskje.

På en musikk-mandag som dette blir det bare noen løsrevne ord...

Overalt kan man finne mennesker som kan gi deg et friskt pust, eller vise deg ideer du ikkje visste eksisterte før de dukket opp i samtalen. Derfor gjelder det å ta noen sjanser. Kjenner du magen dytte deg mot et menneske, så gå dit! Prat. Lek. Le. Se ka som skjer...Det har skjedd meg flere ganger, og det er innmari inspirerende. Forholdet til andre mennesker, det å finne personer som forstår deg, som ser deg, og som du blir inspirert av, er en viktig del av selve m e n i n g e n. For disse menneskene blir man glad i. Og hjertet vokser. Og kjærligheten vil spre seg som en konsekvens. Og Verden blir et bedre sted å være.
Mener eg.

Eg tipper det er omtrent sånn disse vakre menneskene fant sammen, som etter oppskriften over:

Ha en fin musikk- mandag og husk å følg med på ka som skjer i livet ditt. En klok venn av meg sa følgende her om dagen: "du må følge med på det som skjer rundt deg. Då blir livet ditt en god film. Og hvis du ikkje gjør det; en kjedelig film".

Opp med alle kanaler og ta inn verden!

...til ettertanke...

...Noen ganger blir man overveldet over kor mange ting som er mulig å fylle seg sjølv og sitt hus opp med. Ka skal vil egentlig med alt? Og mye vil alltid ha mer. Blir man mer lykkelig av å eie mest mulig av det nyeste nye mon tro? Blir man lykkeligere av å jage etter å tjene mest mulig penger? Hm...Det leder med til denne oppdagelsen:

Her en dag kom eg over en bok av Tim Kasser, "The high Price of materialism". Boken tar blant annet for seg kordan grunnleggende verdier hos mennesker påvirker velvære og lykke. Kasser har forsket på temaet, og studiene hans viser at personer som var svært fokuserte på materialistiske verdier kom lavere ut på faktorene personlig velvære og psykisk helse sammenliknet med andre med lavere materialistisk orientering. Det er andre enn Kasser som har funnet tilsvarende resultat. Kasser skriver videre at materialistiske verdier knyttet til rikdom, status og image virker mot nære relasjonsbånd til andre og tilhørighetsfølelse. Både nære relasjoner og det å føle tilhørighet ansees som viktige faktorer for psykisk helse (hvis du har lest innlegget mitt om ignorering som sjekketriks, husker du kanskje Maslows behovspyramide. Den er særdeles relevant her).

Et materialistisk verdisett fører med seg et sterkt fokus på rikdom, berømmelse og image, noe som underminerer tilfredstillelse av grunnleggende behov som autentistet og autonomi.

hm. hm. hm.

...så då er det kanskje noe i ordtaket at lykke ikkje kan kjøpes då?
Selvsagt, vi mennesker har grunnleggende fysiske/ materielle behov som skal dekkes for å være lykkelige og bekymringsfrie, ligger vi under denne grensen, blir vi ikkje glade, men eg tror ikkje vi blir dobbelt så glad av å ha dobbelt så mye, når det grunnleggende tanken er fyllt opp.

For meg betyr slike funn som Kasser beskriver, at det er viktig med balanse mellom det åndelige/spirituelle og det materielle i forhold til ka som skal gi et menneske mening i livet.

...og meningen med livet er kanskje nettopp å skape mening?

Ok, dette var kanskje litt heavy stuff. Neste gang skal eg skrive om noe mer lekent. Lover!

Hekseri på en søndag

...for å ta opp igjen tråden om hekser...
Har du tenkt mer på ka du legger i ordet heks? Når eg forteller folk at eg har en venn som er heks trekker den fleste på smilebåndet eller hever på øyebrynene. De fleste assosierer heks med magi, det onde, bål, og det overnaturlige. Og kanskje og en kvart del med galskap. Men, sånn er det vel med det meste utenfor det "normale"...

Heksen som eg kjenner er egentlig bare en god person med sitt syn på verden. Hun tror på naturen, sesongvariasjoner og feirer spesielle merkedager som for eksempel Allehelgensaften. Eg fikk være med å feire i fjor. Hekser tror på naturens krefter. Sånn eg forstår det, vil en heks hele tiden forsøke å handle i tråd med naturen og ære den. Om man blir syk kan man bruke urter og steiner til helbredelse. Noen av disse levereglene er, som du ser, ganske generelle. Heksevenninnen min sier selv at hun er heks på sin måte. Andre hekser praktiserer på andre måter. I Bergen finnes også hekser forresten...og  menn kan også være hekser.

Hekser tror også på ulike guder som man kan be om hjelp. Min heksevenninne har et lite alter hvor hun oppbevarer sine steiner, og hvor hun mediterer hvis hun trenger styrke. For meg er dette en av mange måter å mestre en verden med utfordringer, finne mening og skape en fredelig sinnstilstand.

Det er kanskje fristende å begynne med latterliggjøring rundt heksegreiene. Men vær forsiktig. Husker du - en gang i tiden gikk vi mennesker rundt og trodde jorden var flat, og folk ble drept fordi de gikk inn for at jorden var rund. Kanskje finnes det sterkere krefter i naturen enn vi tror...

Forresten...Tror du på noe? og kordan finner du fred i deg sjølv?



...i tillegg til å være heks er venninnen min også kunstner. Om du liker det hun lager og kunne tenkt deg å kjøpe bilder av henne. skriv det inn i kommentarfeltet, så skal eg sette det i kontakt med henne.

Danny DeVero - Seven Mountains. Intensitet!

Eg var så heldig at eg fikk med meg en mørk konsert i går kveld på Knøderen. Skummelt kanskje, men likevel også mye kjærlighet i luften. Følte eg. Det å kalle gårsdagens performance for konsert blir egentlig litt feil. Eg vil heller kalle det et teatralsk show med intens rockemusikk. Bandet heter Seven Mountains. Du har kanskje hørt om dem? Hvis ikkje kommer du nok definitivt til å få høre om dem etterhvert. Frontmann Danny DeVero med en mørk og intens stemme. Liten mann med sterk energi.

Eg kom over konserten ved en heldig tilfeldighet. På Vågen dukket det en dag opp en gutt på åpen scene. Eg hørte stemmen og tenkte - wow, dette var intenst! Når han så fortalte meg at bandet hans skulle ha konsert på Knøderen var det bare å kaste seg rundt å stikke dit.

Jihad - Hellig Krig, tema for musikken. Dystre undertoner om black angels og freedom to be. Nydelig iscenesatt med maleri (se over), dekorering og levende lys. Vi var ikkje mange i salen, men vi som var der fikk med oss noe helt spesielt. Tro meg.

Noe ved vokalen til Danny DeVero får det til å røre seg i dypet, det treffer deler av sjelen som handler om lengsler, frigjøring og sårhet. Hans fremtreden sier noe om det samme. Sminket og ikledd dramatiske kvinneklær.

Då vi kjører for å hente en videokassett til filmkamaraet som skal dokumentere kvelden, er det noen i bilen ved siden av som glor frenetisk på Danny. Det ukjente, det som bryter med forventinger...skremmer noen. Danny er vant til det. Han glor tilbake. Eg glor eg og. Det er fint med mennesker som tør å stikke seg ut og som tør å være eksentriske. Synes eg. Sånn sett bidrar kanskje Danny med å skape større åpenhet i samfunnet? Eg tror det.

Danny fortalte sjølv at musikken handler mye om å kjempe. Kampen pågår i det indre og ytre landskap. For tiden holder bandet på i studio, så når platen er klar mine kvinner og menn, er det bare en ting å gjøre. Ut i butikken og kjøp.

Tusen takk til Seven Mountains for at eg fikk overvære showet, håper det kommer mer. En spesiell takk til Danny, håper vi sees igjen.

Eg fant dessverre ikkje siden til bandet på myspace, så hvis noen som leser kan hjelpe meg, skriv den inn i kommentarfeltet!

Hvis du er nysgjerrig på DannyDevero og Seven Mountains, ta en kikk her:
Danny DeVero (videoer fra youtube)

Inderlighet baby...

Noen ganger treffer man mennesker man tenker er kloke og har mye livsvisdom - uavhengig av alder. Eg traff en slik person her en kveld
.
Eg husker eg kikket på han då han kom inn døren på Opera. Han hadde en helt spesiell aura rundt seg. Eg fikk assosiasjoner til stjernehimmel en kald vinternatt, Rondane, havet. Han skilte seg definitivt ut fra resten av kveldens Operabefolkning. Eg satt foran PC-en min. Skrev litt, blikket vandret mot mannen gang på gang...

 Vi kom selvsagt i snakk. De store greiene. Vi undret oss. Det var liksom kvelden for det. Noe med stemningen. Rå og våt bergensluft, med undertoner av en kommende varm vår (forhåpentligvis). Opera med dempet belysning.

Eg delte litt av min livsvisdom; alt er mulig, og man kan få til det man vil, bare man står på. Han kikket granskende på meg. Ingen flakking. Introvert blikk. Han var forstatt like søkende etter sine levesetninger, men hadde kommet frem til dette:
1. Moral. Kjenne den inn i ryggmargen og følge den. Moralen er kanskje det viktigste man har.

Eg lurte på kordan man kommer frem til sin moral. Et vanskelig spørsmål å svare på. Eg tror vi begge ble enige om at moral er foranderlig, men når man finner visse prinsipper som oppleves som en sannhet for en sjølv, så skal man følge den. Til punkt og prikke. Eg tror man er heldig hvis man klarer å grave så dypt i seg sjølv og finner slike svar. Dra kunnskapen om moral utfra det man erfarer der ute i verden. For virkeligheten endres hele tiden, og rett og galt vil alltid være relativt til et eller annet utenfor en sjølv. Mener eg.

Eg lurer stadig på ka som egentlig er meningen med alt? Korfor er eg her? Kor skal eg? Ka er målet?
Den vise mannen gav meg et svar, som gav gjenklang av et eller annet inni meg sjølv.
Dette kan sammenfattes i punkt 2.
2. Inderlighet. Man skal kjenne etter ka man har et følelsesmessig inderlig forhold til. Og følge den tråden.
Det gir mening, fordi inderlighet handler kanskje om lidenskap. For meg iallefall. Lidenskapen kommer fra kjernen i oss sjølv, kall det sjelen om du vil. Lidenskapen, eller inderligheten vil være nært forbundet med de evner man er sterkest på. Tenkte eg då han pratet, for å fullføre tankerekken hans på sett og vis. Den vise mannen brukte egentlig mer kroppen og blikket når han snakket enn ord. Musikkfyr, han som så mange andre. Uttrykker seg best gjennom høyre hjernehalvdel (ikkje verbalt). Få ord kan si mye. Når de representerer essensen.

Kanskje en ny bit i puslespillet om ka som driver mennesker fremover, eller bakover? Hm...

Eg takker han, gir han en klem. Skriver videre. Når eg snur på hodet er han forsvunnet.