Hon står opp for seg sjølv. En gang for alle. Før hon gjør sin entre inn i det store rommet angrer hun på sin egen dristighet. Men, gudene har og sin rolle, og lar hon ikkje få gå fri no. Hon tar av seg sin hvite skjorte og legger fra seg alle lagene. Hon begynner å gå inn i folkemassen. Bare bein; legger, lår;  hon knepper opp skjorten. Flere bare flater kommer tilsyne.  De ser på hon. Mange øyne. Først lytter de ikkje. Hon beveger seg i massen. Synger fra dypet der inne. Lytter de? Hon merker kordan en stillhet som kommer når folk følger med, begynner å bre seg. Øynene; hun skimter lys der inne bak alt de andre. De kan ikkje gjemme seg for en som allerede står naken. For den nakne ser med nakenhet, uansett kor mange lag den andre har rundt seg. Hun fortsetter opp til stolen som står der oppe - et bakteppe til henne sjølv. Hun trer inn i bildet.

;
In disguise
I smilet fant gråten
sin kilde til liv
I latterens heshet
satt smertens kniv

I tåren sitt utspring
til alt det som var
kom veien til klarhet
ærlighetens svar

Hon satt i sitt stille
fant ikkje ord
for hjertet som banket
ble hemmet av spor

En kappe av sølv
en rustning av gull
å gjemme seg bak
å binde seg til

Det nakne barnet
bak alt det andre
det ekte smilet
det åpenbare

så lett som å gå
som i blomstereng
å finne sin vei
i sangen du sang
då du blei født
då du blei født
:
Let me be reborn, divine

Hun tenner sitt hvite lys og går ut døren. Stillheten blir værende i rommet bak henne. Massen forsvinner. Hun kler på seg.