En - to - tre ting- kanskje fire

Møter du meg. Møter deg. Speilet. Det evige speil. Kniver. Piler. Stråler. Velger. Deg.
Eg. står bak der. Lager grimaser. Speilbilde. Skyggen. Solen. Vinden. Visker meg ut. Skaper deg. Frem igjen. Tre steg. Eller knapt ett. Du bestemmer. Eg velger. Deg. Ja.

Tre ting du må vite. Tror eg. Eller vet. Tror. Eg. Vet. Forsmådd er den hvisker bedømmelser over andres lys. Lyset. Må få lyse. Refleksjonen er hviskingen. Lytter. Men, bare lytter. Kun det.
Tre ting. Hvisk vekk bedømmelsen.

To ting er. Paret som er. Som danser bak og skaper livet. Det nye der ute, som frembringer håpet, som driver hjulet som parrer seg i solens glans. Som viser kor veien er. Et du og eg kan bli vi eller meg og deg. Ett hjul som spinner sammen, fra før ti tusen. Ord. Lager mening. Men meningens opprinnelse ligger i årtusener tilbake då ordet ble til. Forstår du. En tankerekke som symboliserer. Som blir ordet. Med bakteppe. Veien til fordømmelse eller herligheten. Det kan bli evig eller forsvinne. Folkemunne eller det skrevne ord. Vi leser, lytter, og tror vi forstår. Men forståelsen er som den evige sirkel som bare går og går. Som tiden som er alt annet enn den linjen vi tegner opp som våre liv. Vi tror tid finnes, men det som fantes en gang finnes ikkje mer. Tidens tann har revet det ned. Tilbake står øyeblikket som ikkje kan måles. For då er det jammen allerede over.

En ting. Kjærlighet. Selve frøet. Som vi kan beføle, finne, kjenne, ta til oss, ta imot, støte fra oss. Men det er. Om det var noe som het tid, så er kjærligheten evig. Kjærlighet er tiden. For kjærlighet bærer og tørker opp det som fortærer.

Tror eg.