Profetien

Profeti


Eg så oss første gang i en visjon. Noen kaller oss stjernebarna, andre lysets krigere. Atter andre, indigobarna. Glem merkelappen. Og ja, du himler kanskje med øynene og tenker at eg er endå en new age kvinne. Tja. Eg har ingen merkelapp. Men, om du vil kategorisere meg, så kall meg en av Moder Jords barn. En heks kanskje. En som tror på naturen. At svarene finnes hvis man lytter til rytmen og de evige sykluser. Harmoniske bølger. Som er i ferd med å bli så ekstreme for å finne det naturlige balansepunkt, at bølgene som slår den ene og andre veien, er i ferd med å skape så store etterdønninger at alt holder på å gå til grunne.

Eg så oss. Eg så de andre. Eg så dette fordi energibanene mine var blitt rensket. En spesiell mann med sin særegne kraft hadde dyttet meg videre. Folk kaller det healing. Noen kaller det bullshit. Hykleri. Placebo (som om det skulle være et negativt ladet ord, når det til syvende og sist bare viser kraften og hvor enhetlig psyke og materie er). Eg kaller det å bruke naturens kraft gjennom et annet menneske for å bli frisk.

Kordan havnet eg der i denne visjonen? Eg fulgte bare lyktene og stod utenfor healerens dør en dag. Kanskje førte disse lyktene mine meg dit fordi eg tror på mer enn det den vestlige legevitenskapen kan by på. Og ville få mer innblikk i kreftene. Eg tror på urkrefter, årelange tradisjoner fra andre strøk. Mye i livet bunner ned til troen. Og med troen kommer ofte endringen. Med hendene til healeren kom lyset mitt skarpere for en dag, og klarsyntheten over fremtiden rev meg nesten bort fra jorden. Men bare nesten. Eg så oss. Menneskeheten. Vi kom til å bli splittet i to leirer. De med hjernefrekvens på et høyere nivå ville finne hverandre, og forstå ting på en måte som den andre gruppen ikkje hadde forutsetninger får å verken sette seg inn i, og langt mindre få innsikt i. Den andre gruppen er flokken. Den konforme massen som drives av alle strømningene fra fortiden, som ikkje får med seg det nye, som må til for at ting skal opprettholde både bevegelse og harmoni på samme tid. Eg så denne massen, drive jorden endå lenger ut mot en grense som ville kunne utslette oss alle.



Ubalanse på alle nivå, fra natur til det sjelelige. Naturens rytme forrykkes, og vi forrykkes fordi vi er en del av naturen. Flere og flere ubalanserte sinn. Eg så det ville bli en krig. Mellom indigo og rødt. All ubalansen på alle plan ville gå hardt utover alle indigobarnas sjelelige helse, fordi indigobarn er sensible og følsomme i større grad enn de andre barna. Mange ville bli diagnostisert med både den ene og den andre diagnosen. Dette til tross for at indigobarna var dem med høyest forståelse og følsomhet for disse svigningene i naturen som selve menneskeheten hadde skapt. Og som slik sett bare ble et speilbilde, symptombærer av Moder Jords sykdommer. De som skulle vist veien. I stedet ble de plassert, som avvikere ofte blir, som gale. Nok en epoke i galskapens historie. Indigobarna denne gang. De røde på sin side, mangler antenner for disse ubalansene og påvirkes heller ikke på samme måten. Men absorberes i stedet i den pågående malstrøm av destruktivitet som er blitt skapt. Og siden de tross alt er flertallet har de myndighet og makt til å få avvikerne til å tie. Men, bare til en viss grad. For indigobarn finnes i alle samfunnslag, og noen røster er så sterke at de ikke kan slukkes. Stemmene får og har fått stor betydning for ettertiden og historisk utvikling.



Det ville altså komme en krig. Fordi de to gruppene ikkje ville klare å kommunisere sammen. To ulike frekvenser. Som aldri ville finne samme bølge. Kem som ville vinne, og kordan krigen ville ta form så eg ikkje. Men eg forstod så pass at eg kom til å havne i dette landskapet. Eg har alltid følt eg har vært fylt med et annet lys enn mange andre. Og få har forstått ka eg snakker om.

Eg så som sagt oss. Oss, en gruppe mennesker som etter hvert begynte å krysse mine spor. Som tenkte mye det samme som meg, som kommuniserte på samme vis som meg. Og som kunne forstå når eg la frem mitt syn på ubalanser og energier. Fra det øyeblikk åpenbaringen kom hadde eg egentlig ikkje noe valg. Eg måtte ta opp kampen for å skape en mer harmonisk verden. Uten mer harmoni ville eg for alltid gå ut og inn av ubalanser, symptomer, og forurensing. Eg har en ekstremt følsom kropp. Kanskje vil eg gjennom mitt liv, i denne kroppen, alltid måtte kjenne på alt dette som fyller min mor, Moder Jord. Men, eg vil fortsette å kjempe for verden. Fordi alt er evig. Når min kropp forvitres går eg bare tilbake til naturen i en annen form, og må forholde meg til akkurat det samme, bare på en annen måte. Og nettopp denne erkjennelsen får det til å fyre i hver eneste celle i kroppen, fordi eg då må forholde meg til all den ansvarsløsheten eg ser rundt meg hver eneste dag, på en annen måte. Om eg gir faen i at andre gir faen, så hjelper det ikkje. Nettopp på grunn av denne evigheten. Sirkulariteten. Likegyldigheten blir vår egen bane. Derfor velger eg å handle, forsøke å gjenopprette harmoni. I tunge stunder kan eg si til meg sjølv at dette er ikkje mitt ansvar. Det er de andre sin skyld. Men kor leder det meg? Når vi kommer fra det samme, og skal bli til det samme. Og har vært det samme. Mangfoldighetens og menneskehetens uttrykk forvirrer meg. Og kan få meg til å vakle ved min konklusjon. Like fullt. Om eg bryter ned delene kommer eg alltid frem til det samme. Eg må forsøke. Ellers blir eg et sykt menneske.



En drøm har oppi dysterheten gått i oppfyllelse. Fordi eg har møtt andre som gir meg håp og mot til å fortsette. Og som kjenner alt det eg forsøker å beskrive, på min måte, på sin måte. Og som basert på dette gjør noe deretter. Det har reddet meg fra galskapen. Galskap kan defineres som så mangt, men ofte handler det om normalitet – flertallet, og de ekstreme sidestykkene - avvikerne. Den kompliserende faktor er at den selvoppfyllende profeti kan gjøre selv den mest sunne og friske avviker til et menneske som blir gal.

Det å fremlegge en visjon som man påstår at man har sett er kanskje en dristig ting å gjøre i forhold til nettopp dette. Men, eg velger å gjøre det likevel. Om det er fantasi eller blir/ er virkelighet vet eg ingenting om, men eg vet at ved å skrive dette, finnes det helt sikkert mennesker der ute som kan finne kraft i historien, og som kanskje har sett det samme. Og som ikkje vet at det finnes flere med samme trangen til å skape en mer harmonisk verden. Kanskje er det nettopp disse ordene som kan redde deg der ute fra å konkludere med at du er gal. Eller som får deg til å stå på videre. Så lenge du klarer deg i hverdagen er du frisk. Og så lenge du puster og er, har du like stor verdi som et hvilket som helst annet menneske. Du kan tjene mye, du kan tjene lite. Like fullt, penger, er noe som ligger utenfor oss sjølv, symboler. Og vil aldri, når det kommer til stykke, kunne si noe om din egentlige verdi som menneske i seg sjølv. Eg er lei meg fordi mange glemmer at abstrakte enheter ikkje alltid kan måles i konkrete termer. Vi er mer enn materie. Vi er mer enn våre ting. Eg er like mye verdt som deg, selv om eg en dag valgte å sitte på gaten med en kopp i hånden. Det er det sjelelige, åndelige som er redningen til verden. Fordi ubalansen bunner ned i det materielle. Overforbruk. Vi higer etter mer som følge av vårt verdisett. Verdisettet er for mange basert på penger og ka man kan kjøpe. Man higer etter mer enn man trenger. Noen kaster mat i søpla, andre sulter. Noen lever et langt liv i en jobb som bringer mange millioner på konto, men er ulykkelig og alene. Andre lever fra hånd til munn, men følger sin egen røst. Og dør lykkelig.

Eg så en krig. Men, om eg skulle ropt på håpet, så ville eg ropt at kampen er en kamp som menneskeheten må kjempe sammen om. Rett og slett for å redde jorden, som er vårt hjem fra å bli en stor sort kullklump hvor ingen kan leve. Enten man er rød, rosa eller indigo.