Likhet baby! - vi er alle del av det samme

...lykken finner du overalt

Eg gar fundert mye på tanken, eller rettere sagt paradokset: å tilhøre en større helhet, og være et enkelt individ. Og i forlengelsen, kordan det kan være slik at noen har ekstreme mengder ressurser, mens andre ikkje har en dritt. Eg har mang en gang vært forbanna, eg bryr meg, selv om eg opplever at mange andre følger individualismens vei. Altså heller mot individ, over helheten/ kollektivet.

Eg har og fundert over verditrender, som eg tror henger sammen med nettopp dette. Eg opplever at hovedtrenden er materialisme (altså vekt på at det materielle som det vesentlige ved å eksistere, forklart på enkelt vis ) og individualisme, samt kapitalisme (altså vekt på salg, produksjon, forbruker samfunnet). Eg er vel ikkje den eneste som mener det. Mener å ha lest hist og her at det er forskning som viser det også, men altså, eg er ingen vitenskapskvinne her på bloggen, så referanser avstår eg fra. Eg er fri i mitt eget univers...Har nevnt en som heter Kasser før, så dere kan jo lese ka han har å si. Mener det ligger i denne gaten.

Eg kjenner en klok mann med et stort hjerte, som kan sine ting. Eg blir glad av å prate med han, for han ser mye av det samme som meg. Det var nok kanskje han, som i utgangspunktet lærte meg mye av de samfunnsverdiene eg har i dag.

Eg ønsker meg: Et samfunn kor mange kan ha det bra samtidig, et samfunn med liten forskjell mellom fattig og rik. Eg vet mange individualister/ kapitalister vil si, at då yter vi mindre. Motsvaret er at det ikkje er en linje mellom likhet og mangel på belønning hvis man gjør en god innsats som kommer samfunnet til gode. Og kordan måles egentlig innsats? i dagens pengesamfunn er det "pengeflyttere" som min kloke venn kaller det, som får mest profitt; bankmenn, aksjespekulanter etc. Og her er det et sprik mellom samfunnsnytte og lønn...

I forlengelsen av denne kunnskapen som vennen min har fortalt meg om, så tenker eg for det første at eg er helt enig. Og for det andre begynner det å brenne. Eg tenker på alle de menneskene eg har truffet som gjør mye nyttig for samfunnet: altså kunstnere; musikere, tenkere, skribenter, livskunstnere - you name it. De sliter med å få endene til å møtes. Eg blir trist av det, fordi eg mener de gjør viktige ting for samfunnet og fremmer en positiv utvikling. Eg tror dessuten at alle mennesker bidrar med noe viktig, bare med  være seg sjølv egentlig. Sånn skapes helheten.

Materialisme er en tidsånd eg merker/ opplever på min kropp og mitt sinn. Den kloke vennen min har sitt å si om den saken: finn verdier som er bygget på andre ting enn materialismen (altså indre verdier; verdier som ikkje kan tas på som dyr bil, hus etc.). Eksempelvis solidaritet og fellesskap, at man bekjemper sosial ulikhet. Og ikkje minst fremme et samfunn som ikke stiller krav til at alle skal fungere perfekt. Med andre ord toleranse og åpenhet.

Eg blir jublende glad eg, fordi det finnes en vis mann som tenker mye det samme som meg. Og dessuten føler eg meg heldig, fordi eg vet at det finnes mange folk med andre verdier: Bossafamily, folka på Vågenjammen, og mannen i gaten (altså tilfeldige som eg prater med), min brevvenn, og kanskje deg som leser.

Eg har hørt tusen ganger at folk er enige med meg i ting og tang, men flyter likevel med på bølgen. Ka med å ta et skikkelig standpunkt og vise ka man står for? Det tror eg på. Handlingskvinne som eg er.