Ærlighet & virkelighet

Eg husker ikkje kem som sa det, men det var de første ordene eg hørte i dag då eg stod opp. Radiostemmen sa noe sånt som dette:
- eg skulle ønske at folk kunne være ærlige mot seg sjøl, så hadde det gått an å se virkeligheten.

Eg synes det er fine ord. Ærlige, genuine mennesker er det beste eg vet. Skall, filter og komplistert skuespill skaper illusjoner. Og det blir mange kronglete stier, i stedet for en bred fin landevei.
Eg tror at hadde alle fått være seg sjølv fra de ble født, så hadde verden bestått av en masse mennesker som behandlet hverandre bedre. Og også hadde hatt lettere for å handle genuint fra hjertet.

Eg faller i staver. Får assosiasjoner hit og dit. Tenker på betydningen av å bli sett av andre for den man er. Det vondeste som finnes er å bli påtvunget karaktertrekk eller evner som man ikkje har. Fremmedgjøring ligger så og lurer rundt hjørnet. Det er lett for å begynne å skape løgner inni seg for å gi mening til responsene fra andre. Motsatt, er det beste som finnes å finne mennesker som ikkje baserer sin oppfatning av en sjølv på forvrengte persepsjoner.

Eg tror at nøkkelen for å se andre på ærlig vis, starter med en sjølv. Altså må man rydde inni seg sjølv, før virkeligheten trer frem.