De andre

Ka kem kor?
veit du kanskje kor eg bor?
Nja, tja, hah!

Mange ord
finner veien hit
men projeksjonens røst står alltid sterkest
Tausheten er der, men ikkje vet eg om eg tør.
Ser en annen vei, eller skuer rett gjennom. Ingen mellomrom i røsten din. Har du aldri lyttet? Eg skriker og du holder en hånd for hvert øre. Raseriet gjør meg trøtt. Deg giret. Ka er best?

Pepperen gror, og eg ber deg med pepperbøssen stikke tilbake der du kom fra.
Tåken er tjukk, og eg gjør motstand. Korfor? Er det tåken som er klarhet, eller er klarheten det andre?
Hm. Tja. nja. Nei. Ja. Ja?
Må tåken komme sigende for å forstå, må pepperen gro frem med roten?
Du luket vekk alt sammen. Drakk kaffe og fikk litt sjokolade ved siden av. Tåken ja. Eg så den. Eg så deg. Trodde eg. Men det var sjelløst. For no er du borte. Eg sa bare kor mye det kostet. Du betalte. skitten neve. Hun ved siden av tenkte Æsj. det så eg. eg tenkte ingenting. Bare så. Eg ville egentlig kanskje at du skulle bli. Men de andre blei så jævla redde. Og eg blei redd for å gjøre det motsatte. Klemme deg. Be deg rette deg opp i ryggen. Ta deg en tur i skogen kanskje. Snakke med Moder Jord som kunne hjulpet deg.

Du sa det til meg.