Kjærlighet i par, i tre, eller fir?

Eg prater med en venn av meg, og vi kommer vel frem til at på et eller annet plan, så søker alle vi kjenner en partner (altså de som ikkje har det). Eg synes det er rart at den drivkraften kan være så sterk. Eg for min egen del vet heller ikkje helt ka eg tror på når det gjelder dette partner og kjæresteri greiene. Noen tror på den evige kjærligheten kun til en annen. Altså prinsen som kommer ridende på den hvite hesten og vinner prinsessen og halve kongeriket. Og så lever de lykkelig alle sine dager...eg lurer. Er det mulig? mennesket forandrer seg durabelig mye gjennom et liv, og kem man passer sammen med, og har det godt med på et tidspunkt, kan rundt neste livssving vise seg å være helt feil. Men, noen fullfører denne veien og har det godt sammen. Kanskje er dette veien for de stabile menneskene? Hm.

Så er den andre varianten. De mennesker som lever i et firkantforhold. Eg så en svensk forsker på TV for en stund siden som levde slik. Feminist i så måte. Hun var storfornøyd. Man merket gjennom intervjuet at hun var åpen og ganske radikal i sin virkelighetsoppfatning. Og eg tenkte, at for henne å leve i et enkelt parforhold ville være det samme som å frata både frihet og inspirasjon. Eg tror at for at et slikt forhold skal fungere, så må sjalusi og eierskapsfølelse være nærmest ikkje-eksisterende, mens frihetsfølelsen være det fremdtredende.

Meg og min venn prater videre om å jakte. Jakte på drømmen. Og drøm og virkelighet er ikkje det samme. Drømmen er en ting, men den blir et filter å se virkeligheten gjennom. Og det å skvise ting inn i preksisterende bokser, er som kjent ofte en vanskelig, noen ganger, umulig prosess. Forestillingen om drømmepartnerens egenskaper påtvinges folk. Det er lett å skape selvoppfyllende profetier, alle kan passe inn i en drøm på noen områder. Men, ka med alt det andre man går glipp av hvis man skal se folk sånn? Det er vel bedre å ta folk som de er, uten å dømme så mye på forhånd? Har man skvist personen inn i drømmen, medfører det logisk at personen, uten intensjon, mest sannsynlig vil kunne skuffe, fordi han eller hun ikkje er helt slik som drømmen dikterer. Mitt siste, og for meg, viktigste spørsmål: kor stammer drømmen fra?