Frihet baby frihet!

Frihet en kald vinternatt...

Det er vinter og snøen faller. Kaldt. Frostig. To kalde mennesker som egentlig skal hjem. Torsdagsfølelse. Eg  og Herr. J. Vi slentrer av gårde i slapsete gater. Det er folk i god stemning rundt oss. Ka gjør vi no? Klokken er halv tre. I morgen er det fredag og en ny dag for tur. Både Herr J og eg liker å få gjort mye i løpet av en dag, så vi driver og diskuterer. Ambivalens og superego herjer. Vi burde finne veien hjem. Definitivt. Men, ingen av oss er egentlig spesielt trøtte. Vi stikker innom 7-11 og kjøper en pakke med kjeks. Ka skal vi no egentlig med de? Vi bestemmer oss for å stikke bort til Herr J og drikke te, spise disse kjeksene, før eg så drar hjem til meg. Bare så det er sagt. Vi har et platonisk forhold. Elskere og kjærester er noe som kommer og går. Venner derimot kan man ha et helt liv. Med større sannsynlighet iallefall. Vi liker hverandre for godt til at noe annet kan komme på tale.

Herr J bor i en av disse nye leilighetene midt i sentrum. Vi går inn i heisen. Så blir herr J spontan, som vanlig. Og trykker på øverste etasje.

- No trykket du feil, sier eg og fniser litt.
- Nei, svarer herr J.
Eg hever lett på øyebrynene, lar han få styre showet. Det blir som regel sånn. Leder ofte med seg overraskende momenter. Så ender vi opp i 9. etasje. Ka skjer? Herr J kikker lekent rundt seg. Peker på rømingsstigen som står langs veggen og forsøker å gjemme seg. Han drar den brutalt frem og støtter den opp mot rømingsvinduet langt der oppe. Tynn og vaklevoren stige. Det får gå. Eg holder stigen,Herr J klatrer opp. Eg er litt redd, stigen står balansert helt ytterst på trappetrinnet. Det blir mitt ansvar om stigen sklir. Herr J dytter opp luken og kommer seg opp på taket.

- kast opp kjeksene til meg då!
Kastearmen min er ikkje mye å skryte av, så det tar ganske mange forsøk før herr J får tak i den. Knuste Marilyn cookies…Så er det min tur. Herr J tar tak rundt stigebeina, eg klatrer forsiktig opp i mine høyhælte sko. Uææ. Eg klarer det. Herr J drar meg opp siste trinnet og i sikkerhet. Rå muskelkraft, Så er vi der. Oppå taket. Hele byen ligger foran oss fra en helt ny synsvinkel. Takene smiler mot oss. Vi trekker pusten. Legger oss ned i snøen. Ruller rundt og ler. Fantastisk. Herr J begynner på en av talene sine om arkitektur. Peker ivrig rundt seg og forteller om kor mye areal som vi ikkje utnytter til det fulle. Vi kan ikkje stå til rette for at vi tar så mye plass i naturen, for så å ikkje gi noe tilbake igjen. Eg nikker. Er enig. Har bare ikkje tenkt akkurat den tanken før.

- vi burde hatt hageflekker på hvert eneste tak, sier Herr J.
- Som her for eksempel. Her kunne barn og voksne kost seg om sommeren blant blomster og planter. Og du kunne for eksempel hatt din første konsert her. Det er massevis av plass.

Eeg nikker. Kjenner livsbegeistring strømme gjennom kroppen. Vi setter oss ytterst på kanten og dingler med beina. Sug i magen. Vi åpner kjekspakken. Kjeks i tusen biter. Vi kaster litt på de få menneskene under oss som fortsatt er våkne og ute og går. Vi treffer ikkje. Og de merker ikkje en gang at vi sitter der oppe og kikker på dem. De hører oss til og med ikkje når vi roper til dem. Tunnelgange, tunnelsyn, tunnelhørsel.

Vi spiser, blir tørre i munn og hals. Så reiser vi oss opp. Og eg trenger ikke å få mer enn et lite vink, så er eg i gang. Synger kapitalisthelvete, en sang eg laget en gang eg kjente raseri/ fortvilelse over jaget etter penger, det hersens treige byråkratiet og all makten de har over folk som er avhengige av systemet.

-Å dette e veien, dette e målet, vi kjempar om penger, kjempar om penger. Og lar det flyte blod. Og lar det flyte blod… penger penger, penger penger, det vil ha mere penger! Du tråkker meg ned og eg ligger i skiten. Ligger i skiten og kjenner meg maktesløs. Kjenner meg maktesløs...

En bastant sang. Eg vet godt at penger må vi ha for å overleve, men det er mer med livet enn å jage etter det. Jagesamfunn. Vi jager vi og. Meg og Herr J. Men det er vel egentlig mer etter svar på spørsmål. Store. Små. Midt i mellom.

Kapitalisthelvete avsluttes og så er det ned igjen. Til bakkeperspektivet. Bussen hjem har gått for lengst. Så det blir sofaen til Herr J i natt. Som det ofte blir. Så blir det en trøtte-toget- fredag. Men, eg klager ikkje. Små glimt av frihet er alt eg trenger for å skinne.