Syng for meg på den blå steinen baby, så skal du få et kronestykke!

Det er alltid kjekt å få inspirasjon og gnist ved å treffe folk som lever litt på kanten. En fin kant. Då tenker eg på den daglige brød kanten. Kordan overleve. Det viser seg at det kan være enkelt. Særdeles enkelt. Og fantasifullt. Det gleder meg å få møte den salgs mennesker. Eg får mot! Drømmen min blir mer levende. Fordi min drøm ikkje kan sammenfalle med følgende scenario: stå opp kl 7. Då ringer vekkerklokken. Pling Pling Pling. Akk og ve. For de som e medlem av B-gjengen og ikkje A. Så, fyke rundt, en sokk der, en sko der. Bil, buss, båt eller bein til jobben. Så er man der og gjør sine dugleiker. Hjem. Middag. Nyheter. Litt huslige gjøremål. Muligens en kafetur. Snork. Dagen var gått. Det finnes altså andre muligheter...
- Ok. Bli ikkje sint på meg om du har det sånn. Flertallet lever jo slik. Eg vet det. Og eg vil absolutt ikkje fornærme noen. Om det er din drøm, så er du kanskje mer heldig enn meg. Du får det jo på en måte enklere, samtidig som drømmen din går i oppfyllelse. Skjønner? det handler bare om å ha ulike forestillinger om kordan man vil leve livet...
Til deg då, som bærer på en drøm som gjør at man må  leve litt fra hånd til munn, i realiseringsprosessen av drømmen, så kommer det herved litt inspirasjon.

Her en dag stakk eg innom jammen på Opera. Aleine satt eg der i baren og hørte på åpningssettet. Det kom en fyr inn med gitarkasse. Krøllete mørkt hår. En kjekkas om man skal kategorisere. Han satte seg ved siden av meg i baren. Det fyrte i hjernebarken min. Eg har sett han før, tenkte eg. Kor? Kor? Han smilte til meg. Eg smilte vennlig tilbake. Man skal alltid gjengjelde et smil med smil. Positiv synergieffekt.
Eg hørte videre på musikken. Innimellom kikket eg på han. Kor baby, kor?
Han hadde en bok i jakkelommen. Det var tegnet eg trengte. Folk med en bok i lommen kommer eg lett i snakk med. No hadde eg dessuten fått husken på kor eg hadde han fra.

- Du, har du spilt på den blå steinen i det siste?
Han smilte nok en gang til meg. Tok en slurk vann. Han så ikkje forbauset ut over spørsmålet mitt.
- Ja vi spilte sist torsdag i solskinnet. Jeg og kompisen min.
Østlending...
- Så kjekt da. Eg visste eg hadde sett deg før. Det tok litt tid før eg koblet, det var derfor eg smugkikket på deg...
Vi ler litt.
- Eg så deg spille der i januar når alle studentene var tilbake i byen. Ventet på en venninne. Eg ble så glad av å høre på. Dere var morsomme. Og flinke.
Vi håndhilser og utveksler navn.
Han forteller at han tjener gode penger på det. En dag tjente de 3500 kroner.
- Ka lever du av ellers då?, spør eg.
Eg lurer visst ofte på det. Kanskje trenger eg inspirasjon, eller kanskje synes eg bare det er morsomt å høre folk fortelle om det daglige brød. Mest det siste tror eg.
- Jeg er så heldig at jeg har fått stipend fra hjemkommunen min.
Han smiler igjen.
- Så jeg har all verdens tid til å gjøre det jeg vil, nemlig jobbe med musikk. Vi spiller litt rundt om, jeg og bandet mitt. Tjener litt penger der og faktisk.
Smart fyr. Han har sånn utstråling kor man tenker, han der vet å komme seg dit han vil. Og han vil alltid ha slik at han klarer seg. Det stemmer jo for så vidt med det han sier.

Åpningssettet er over. Og han skal på scenen. Og eg har fått inspirasjon. Neste gang tar eg min bok i jakkelommen og. Ah, jazzy toner. Jazzgutt.