Byen med det rare i...

Hvis du bruker øynene dine kan du finne skatter.

Bruk øynene hvis du likevel e på farten. Så blir det mer skøy.

St. Hans på Nøsteboden med Dronepop med HP Gundersen i spissen

Nøsteboden. Sjøen. Stemningen. Musikken. Luften. Menneskene. Det var en vakker kveld, og fenomenet dronepop utviklet av HP Gundersen fylte luften. De kule jentene på bildet stod for vokal, og HP styrte hele greia på sin finurlige måte. Urmusikken setter deg i en helt spesiell sinnstilstand, du blir i ett med moder jord hvis du virkelig tør å slippe kontrollen og gå inn i musikken -  perfekt på en St.Hans aften!

Etter dronepop var ferdig ble det lett dansbar musikk på scenen, og folk kunne danse seg løs. Det var moro, og mange fine sjeler samlet på ett sted.

Tre små rakkerunger som også lager dronepop - varmet opp før det store droneorkesteret entret scenen med gladlåten You Fool.

Rakkerungene - en flerkulturell dronetrio

Kakkmaddafakka - you know you can dance...

Å jøye meg for en energi de gutta i Kakkmaddafakka gir fra seg når de spiller! Morsomme gutter som spiller av seg klærne (sine egne og publikums). Det svetta, de tullet, de danset og det svingte. Blei svett eg og.Og publikum fikk fort opp pulsen og svingte i takt med musikken. Gutta har så sterk energi på scenen at publikum ble preget av det fra første tone. Det er nesten umulig å ikkje svinge med når gutta synger om My girl, is she old osv....Morsomme tekster, og helt fenomenal spilling på instrumenter. Eg er imponert. Mr Jones sine pianofingre, de føk over tangentene som ti raketter, og eg humret litt for meg sjølv over jentene på første rad som hvinte og skrek etter Mr Jones, bak det svette håret og capsen sin. Det ble hvining etter de andre gutta og forøvrig...Munnen trakk seg og oppover av Kakk-koret, for anledningen ikledd bittesmå shorts. Fikk dessverre ikkje tatt bildet av de, de stod litt gjemt bak en søyle...

Kakkmaddafakka har spilt en del rundt om i utlandet sies det,blant annet i Tyskland. Så det ble litt "tysk"-språklig tale på scenen og. Morsomt. Nå er turnesommeren for døren, så om du ikkje fikk med deg at Kakkmaddafakka åpnet sommeren på Teglverket, bør du defintivt få med deg gutta spille live seinere i sommer. I følge myspace siden dere sskal de spille på Hove:-)

Har du ikkje hørt musikken før? då må du ta en kikk på denne siden: Kakkmaddafakka Ligger noen særdeles morsomme videosnutter der og forøvrig. Check it out!

Eg er glad fordi det finnes band som Kakkmaddafakka som fremmer følelsen av glede og livsgnist i musikken.

Byavisens matblogg...

Eg skrev en liten greie her for noen dager siden om at eg skulle blogge for Byavisen. No er det kommet på trykk. Eg er fornøyd. Har fått nok en merkelapp på meg: Blogger! Ny tvist. Forundret over kordan mine krumspring leder meg til diverse nye ord og flaggfaner fra andre. Du har kanskje merket det sjølv og ut fra ka du gjør. The eye is the beholder of it all. Finnes heldigvis mange ulike øyne. De viktigste for meg er mine egne. Heldigvis.

Det morsomme er, at innlegget er å finne under Matbloggen til avisen ;-)

Link til Byavisen på nett: Vågenjam: lidenskap, fellesskap og galskap under samme tak

Spider and fly@vågen

Så braket det løs med nok en musikalsk kveld i det frie rommet på Vågen Fetevare :-) På bildet ser du musikeren Arne Nordahmmer synge en av låtene sine, Spider and Fly.

Eg kom tuslende inn døren, fikk kjempeklemmer fra Bossafamilien og tok deretter turen ut i bakgården. Vannpipene dampet vennlig og atmosfæren var lun som den pleier. Eg ble sittende der ute og fikk dessverre ikkje med meg åpningen av jammen. Men, det var det en grunn til at eg ble sittende. Eg ble sittende å prate med blant andre Arne Nordhammer. Som nettopp er kommet tilbake fra New York! Etterhvert fikk eg oppleve han på scenen. Om musikk handler om inderlighet, så kan eg med hånden på hjertet si at eg følte det. Eg håper Arne snart skal spille konsert her i Bergen eg. Eg har ikkje hørt om han før, men det er det sikkert mange andre som har...Eg er glad eg fikk oppleve kvelden i går på Vågen. Spesielt magisk var det då folka fra Bossafamily, Arne, og den vakre fiolindamen, samt en jente eg aldri har sett før, jammet sammen. Det var som å stitte rundt et indianerbål og stirre inn i sitt eget landskap. Gleder meg allerede til neste torsdag. Det blir liksom bare mer og mer magisk der nede...

Om du vil oppleve Bossafamily live, så ta deg en tur på Mikrofestival i Grevehagen no på lørdag. Det skjer mellom 16- 20 tror eg og pris er 200 kr. Spiller og andre band der!

Foxes have holes and birds have nests...

...but the Son of Man has no place to rest -


Eg har en brevvenn, en vis og særdeles kul venn i så måte. Har du en? Det er en ganske deilig måte å bli kjent med et annet menneske på. Du har kun ordene å hvile deg på, ingen mimikk, ingen kroppskontakt. Kun ordene. Her om dagen fikk eg noen ord, som Jesus/ Mr Yang sa eg kunne dele med folk her på bloggen min. Mr Yang er en grei fyr med masse i hodet.
Til meg skrev han:
Om jeg ønsker ett lettere sinn, så leser jeg dette.

Si meg noe som sier deg noe!

si meg noe som ressonerer!

si meg hva slags premisser du har lagt fra deg, eller om du noen gang har hørt om triceratop og diplodocus.

Si meg hva det er du gjør som du vil!

si meg hva som blir for mye noen ganger

si meg hva fredelig og avslappet betyr for deg

si meg hva som sier deg noe!

og si meg hvor kul du er!


- Synes det var fine setninger eg.
Kult at du ville ha det her på bloggen mr. Yang :-) ser frem til neste brev.

Rockefeller, liberty, be free..

I går braket det løs igjen. 7Mountains med Dan i spissen inntok Logen, med på laget for anledningen var superflinke fiolinisten Ella. Det var som vanlig duket for en dramatisk kveld. Det er det som er med 7mountains, det er musikk og kunstuttrykk i fin sammenblanding på scenen. Mye improviseres underveis, men det høres for publikum ut som en innøvd gig. Fantastiske saker. Og stemmen til Dan bryter gjennom alle kontrollgrenser du måtte ha rundt din indre kjerne. Stemmen til Dan har utviklet seg siden sist synes eg. Mer dynamisk på sett og vis. Showet startet med at Dan kommer inn i lokalet med en slags alienliknende kostyme på seg. Etterhvert utover i konserten trer han frem i rød parykk, badedrakt og andre kostymer. Det kjennes godt å sitte blant publikum å overvære en artist som for meg representerer kunst kor normer feies av banen og alt kan skje. Denne typen øyeblikk er med på å skape med frihet for å kunne uttrykke seg sånn man vil. Og den som kanskje lurer på om man skal fremtre mer tydelig på tross av at det kan innebære brudd med både den ene og andre norm/ verdi, får kanskje akkurat det lille dyttet bak til å tørre.

Publikum ble feid av banen med låten Rockefeller. Det er en intens låt, og teksten går virkelig i dypet av ka som kanskje rører seg i det menneskelige samfunn, ka som kontrollerer oss. Han synger om Rockefeller (familien; en rik familie i USA med mye makt), og Illuminati. Kor ordene kommer fra vet ikkje eg, men det er mektige greier.

Følg med på Youtube etterhvert for lyd og bildeklipp fra konserten. Og hvis du fortsatt ikkje har fått opplevd bandet live, så er det enda en mulighet igjen til å se dem. Mest sannsynlig i august/ september.

...oppløft

Ikkje for å skryte, ikkje for å proklamere meg sjølv. men eg må få fortelle at det har skjedd noe som kan kalles et superglimt i min hverdag. På torsdagen trasket eg som vanlig til Vågenjammen. Tenkte på en av gutta i Bossafamily av en eller annen grunn. Han møter meg i døren. Hviner navnet mitt ut i luften.
What the f... tenker eg. Ka har skjedd? Så forstår eg. My man vil ha meg til å skrive om vågen, om stemningen og bossafamily.Kunstnerkollektivet, kor folk fortsatt har tro på kjærlighet, å dele og aksept for andre mennesker basert på indre verdier. Motpolen til det eg opplever er tidsånden vi lever i. Ja, det ble en gedigen lang setning. Det eg ville frem til var, eg fikk i oppdrag å skrive et slags blogginnlegg i Byavisen. Deadline kl 13. dagen etter. Shit. Tenkte eg, for eg sa ja. Sånn er det ofte. Det er så enkelt å si ja, og så begynner man å tenke etterpå...
Eg ble værende en stund, ble helt satt ut, forsøkte å holde en normal samtale med herr Snorkelmann (med mindre hell), og eg gjorde til og med noe merkelige greier på scenen sammen med Dan Devero. Skulle liksom synge, men det ble et pip, eller en tone som ikkje passet inn i settingen.Haha. Så trakk eg like godt det røde silkesjalet til Dan over hodet for å skjule med sjølv. Paranoia. Du vet, paranoia is what paranoia always has been. Men, aldri slått i bakken selvsagt. Ikkje for lenge av gangen iallefall. Eg gikk tidlig. La meg, og sov på oppdraget. Fikk skrevet noen linjer og det kommer på trykk i Byavisen tirsdag tror eg. Kjenner meg litt glad!

Takk til Thomas og Ken Marius som tenkte på meg og trakk meg med.
Takk og til han lyse i bossa som eg aldri klarer husker navnet på (sorry, eg vet det egentlig), for en interessant beskrivelse av ka vågenjam musikken er.
- musikken kan beskrives som japansk tegnekunst. Man tegner slik man improviserer. Når linjen er slutt, er det virkelig over. Det er her og nå som gjelder i prosessen. Sånn er det med jammen. Du må være tilstede, for du får det bare en gang.

sol, musikk og sang..

På søndag inntreffer det en konsert som eg har lyst å skrike ut når eg går gatelangs at folk må komme på. 7mountains med Dan Devero i spissen spiller då på Logen. Det kommer til å bli spektakulært spør du meg. Gleder meg veldig, endå eg har sett bandet spille mange ganger før. Eg blir aldri lei. Hvis du tar turen, så lytt litt ekstra nøye til tekstene! It is heavy stuff, med mye sannhet i.

Men, i dag er det fredag, og i går var det torsdag. Vågenjammen går sin gang då. Kom neste gang du og. Det er en herlig stemning der nede, og det føles som fenomenet bare vokser seg større etter som ukene går. Kanskje er det all kjærligheten og aksepten som svirrer der nede som gjør det? kanskje er det musikken? eller kanskje...

Sol sol
du e min bror
livets kilde
havets bilde

Himmel og hav
snakker til meg
eg snur alt på hodet
eg ser deg opp ned

Forslag til noe du burde prøve: ta med deg frokost i en sekk, ta med deg et teppe eller yogamatte, og gjør yoga eller tøying i en av parkene en morgen. Få gjerne med deg en du kjenner, eller aktiviser de som allerede er i parken. Let's spread good vibes :-)

Sjakk og folk

Eg spiller sjakk med en venn av meg. Øver den strategiske tenkemåten. Sjakk er visst mest for gutter. Men, eg forsøker å gjøre det med en interessant vri. Det er lett, fordi han eg spiller med allerede har sin egen lille tvist. Vi gjør det til et menneskelig univers, med ekte bønder, løpere, hester, dronning og konge.
Då blir det lett å engasjere seg.

Brikkene er blitt til mennesker. Bøndene er de folka som er der, trauste, litt treige, som tar kun ett skritt av gangen. Forutsigbare. Ingenting uventet der i gården, men likevel greie å ha med seg. Det har en tendens til å kunne falle lett fra, fordi det ikkje skal mye til før et trekk setter dem ut av spill. Så er det Tårnene. Hvis du lager veien fri for dem, så kan de rive deg ned og bevege seg langt. Men, selv om de er sterke og kan ta lange steg, så er de og forutsigbare. Rett frem. Eller rett til siden. Sammen kan tårnene lett sette deg sjakk matt. Men, de bør være to. Løperne er kjappe, de danser avgårde på skrå, og kan, hvis man ikkje er klar over sporet deres, lure deg litt. Men, vet du først om mønsteret, så er de ganske forutsigbare de og. Og de trenger ikkje at du rydder veien like mye som hos tårnene - føler eg iallefall, som fersk sjakkspiller. Hestene er stilfulle og ville. Det finnes ingen hindringer, for de kan hoppe. En hest er alltid grei å ha med på laget, men du vet liksom ikkje helt kor veien går. Det har stort boltringsrom innenfor sitt begrensete territorie. Så er det dronningen. Vennen min forteller meg at det er dronningen som er hans nøkkel. Uten dronningen er han ingenting. Dronningen kan gjøre så mangt, en listig kvinne som beskytter kongen. Faller hun, faller fort kongerike og. Det kule er at bonden, om den kommer seg over slagmarken, kan få dronningen i live igjen. Og så er det kongen. Kongen er fri innenfor sine begrensete antall ruter. Virker litt kjedelig å være kongen. Han er så stiv liksom. Og må hele tiden passe på at det finnes nok folk som kan beskytte han. Uten sine brikker faller han, dessuten kan han jo bare gå kun et skritt av gangen. Så aleine er han ingenting. Hm. Eg lurer på kem eg ville vært. Vennen min foretrekker hesten. Eg og heller mot hesten, men er ikkje helt sikker. Løperne og er ganske stilige. Samtidig så er bonden og fin, på sin måte. I og med at en kan redde hele kongeriket ved å puste nytt liv i dronningen. Hm. Hm. Kem e du? han som løper, eller han som hopper, eller som tar et skritt av gangen?

Mai-ja

Vær den du e
ja eg ser at du ler
men ka gjør no det?

Eg vil være meg
uten en eneste tråd
uten en eneste hemning
eg vil danse og svanse
hoppe ut og inn av gledestranse

Du kan bli med
du trenger ikkje se på meg
bare gjør din ting
få deg en sving

For no e det vår
og då må rumpen ristes
kan ikkje sitte inne
når rutene e tørre
då må du gå ut
få deg et følge

med gode mennesker
store hjerter
varme hender
og hvis du ser etter
finner du kanskje
et blikk blant mange
som tenner

Hiv og hoi, vi e kommet til mai jo,kjenn, mine kvinner og menn, det lukter vårsol!

En påminnelse til menneskene der ute, gå og se fine konserter.

Hundeteorien og teorien om kjærlighetens opprinnelse

Klokken runder midnatt. Vi sitter i en loftsleilighet fyllt av alskens vakre ting. Gamle klenodier fra fordums tider, bøker, bilder, og kanskje også gode ånder. Her sitter eg sammen med en venn. Vi snakker om kjærlighet ved første blikk. Nysgjerrigheten min brenner som vanlig sterkt. Eg tar frem spaden og begynner å grave litt.
- finnes kjærlighet ved første blikk? Eg kikker på vennen min. Han kikker ut i luften. Griper om noe usynlig.
- Eg tror på kjærlighet ved eggløsning.
Eg begynner å le. Lurer på ka han mener. Eller, det vil si, eg kan forstå ka han mener, men eg trodde kjærlighet handlet om mer enn den dyriske kraften. De to tingene mener eg forøvrig ikkje nødvendigvis er det samme heller.
- Altså, eg tror på kjærlighet ved første blikk hvis kvinnen har eggløsning. Hvis ikkje, tror eg ikkje det er mulig.
Altså mener han delvis ja, og delvis nei. Et tidsbestemt fenomen. I mitt indre tenker eg på kvinner som er kommet inn i menopausen. Finnes ikkje kjærlighet ved første blikk då liksom? Hm. Eg unnlater å si noe om et argument som kan kjøre hele teorien i grøften. Lar min venn få fortsette. Han er en innmari god historieforteller.
- Så, ideen er som følger, man skaffer seg rett og slett en hund. Lærer hunden opp til å lukte når kvinner bærer den røde flod. Og så er det bare å telle dager til egget faller.
Jaha, ja. Og så liksom?
Han fortsetter,
- og så er det bare å oppsøke kvinner når de har eggløsning, og så ser du jo om det klaffer.
Eg bare rister på litt på hodet, og ler enda mer. Hundeteorien. Eg tror vennen min blir litt irritert på seg selv fordi han forteller meg en av sine store hemmeligheter. Eg er tross alt kvinne, selv om eg og er kompis. Vanskelig dilemma sant, avsløre teorier til det kjønn det gjelder. Eg tenker, kanskje kan det virke som en kilde til inspirasjon til menn, for å finne kjærligheten? For kjærlighet, ved første blikk, andre blikk, eller tusende blikk, den er vi enige om finnes.

Kjærlighetens opprinnelse:

Kor stammer kjærligheten fra? Eg undres. Igjen har vennen min en forklaring.
- For lenge siden fantes bare encellete skapninger. Så kom virusene til og gav seg til å angripe. De encellete vesen måtte jo forsvare seg sant. Og da skjedde mirakelet. Kjærligheten sattes i sving. Fra å være encellete, begynte de å bli flercellete. For å kunne beskytte seg bedre. Det ble vanskeligere for virusene å finne seg til rette og skape sykdom. Så kjærligheten er altså denne celledelingsprosessen.

Det virker kanskje som en søkt teori, og kanskje har eg ikkje fanget opp hele logikken. Men, utviklingen er visstnok basert på vitenskapelige forklaringer. For å trekke en analogi, for å skape mening ut av det for min egen del, så betyr det at kjærlighet er en fruktbar kraft som er til for å beskytte mot det syke og føre verden videre. Kanskje.

På en musikk-mandag som dette blir det bare noen løsrevne ord...

Overalt kan man finne mennesker som kan gi deg et friskt pust, eller vise deg ideer du ikkje visste eksisterte før de dukket opp i samtalen. Derfor gjelder det å ta noen sjanser. Kjenner du magen dytte deg mot et menneske, så gå dit! Prat. Lek. Le. Se ka som skjer...Det har skjedd meg flere ganger, og det er innmari inspirerende. Forholdet til andre mennesker, det å finne personer som forstår deg, som ser deg, og som du blir inspirert av, er en viktig del av selve m e n i n g e n. For disse menneskene blir man glad i. Og hjertet vokser. Og kjærligheten vil spre seg som en konsekvens. Og Verden blir et bedre sted å være.
Mener eg.

Eg tipper det er omtrent sånn disse vakre menneskene fant sammen, som etter oppskriften over:

Ha en fin musikk- mandag og husk å følg med på ka som skjer i livet ditt. En klok venn av meg sa følgende her om dagen: "du må følge med på det som skjer rundt deg. Då blir livet ditt en god film. Og hvis du ikkje gjør det; en kjedelig film".

Opp med alle kanaler og ta inn verden!

Ord for resten av kvelden...sitat anonym bergensmusiker...

Eg liker ord for dagen, eg liker ord å leve etter. Eg kom over en fyr, som eg velger å få være anonym, som skrev dette i den røde hjerteboken min:

...hvis du har vansker med å lese: if your life don't exist. Please take a deep breath. Cause I survive.

Hvis du noen gang har forsøkt å puste skikkelig, så vet iallefall eg, at det å gjøre at man faller mer til ro. Og overleve gjør man jo som regel. Dagens!

En god hjelper...

...til deg som leser. Du tror kanskje at eg som skriver svinger meg på en rosenrød sky hele dagen lang, hver eneste dag. Beklager å skuffe deg. Men, eg er menneskelig. Eg har mine svarte netter på blanke solskinnsdager eg og. Sånn er vel livet. Eg er klar over at eg her, på min blogg, presenterer en virkelighet som kan få en hver til å vri seg og tenke, det var det voldsomt så optimistisk. For en pessimist kan det nok virke provoserende. Og litt vel mye... Sånn. Det var ordene til de eventuelt provoserte surp(r)omp- pessimistene (som eg og inngår i med jevne mellomrom!) der ute. Balanse gjenopprettet. puh!

Grunnen til at eg begynner med noe så surt som å være pessimist og surpromp er fordi eg har gått rundt og vært det sjølv i dag. Trukket hatten godt nedover like til trutmunnen og gått i regnet. Eg tenkte. Ka skjer. Kor går eg. Ka vil eg. vil eg virkelig dette? Denne bloggen min, ka er no egentlig det for noe tulleri?  Og ka med drømmene mine. Korfor må eg absolutt følge dem? Å følge en drøm er ikkje alltid bare glamourøst. Eg kikket på himlen og ba om et tegn. Det er fristende å ty til slikt når man føler at man ikkje lenger har helt styring og er motløs...Eg ser Andreas fra Bossafamily der inne på jobben sin. Han svetter og henger i. Vinker.

Setter meg ned foran pc-en min. Kikker litt rundt på ting og tang. Akk og ve. For en tung tung dag! Noe i meg vil fortsatt leke. Men, rumpen er en stor ballong og klamrer seg til stolen for harde livet. Jaja. Eg får sitter her då. Enn så lenge.

Så sjekker eg mailen min. Plopp! En ny mail..."Hei fremmede", står det så fint. Eg blir nysgjerrig. Og så, mine damer og mine unge menn. Så kommer jo tegnet! Eg åpner mailen. Det står herlige ord. Nydelige ord. Ord som man kan lage sanger av. Eller bøker. Den fremmede ønsker rett og slett å fortelle meg at hun er litt som meg. Har utforsket Bergen, gjort seg noen tanker om alt det fine som faktisk finnes bare man kikker etter, og leker litt. Og hun takker meg. Meg! For inspirasjon. Eg sitter der foran min pc- skjerm og er ganske paff. Dette er mitt speilbilde tenker eg. Kor finnes denne fremmede kvinnen? Den positive synergieffekten slår ikkje feil. Eg blir inspirert. Til tross for min gråe dag. Fordi eg visstnok inspirerte henne. Akk. Endelig et menneske som har skjønt at alle trenger positiv feedback innimellom. Det skulle ikkje mer til...

Så fremmede: takk. Eg håper vi treffes der ute i verden og kanskje danse på et hustak!
Og til alle andre: hvis du møter folk med en god kvalitet, så si det ut. Kanskje ikkje personen sjølv er klar over det! Kom an!!

Taket på Vågen løftet seg

Å herrligheeet! Vågen. Jam. Eg er målløs. Fortryllet og danser når eg går. Jam. Skikkelig jam. Bossafamily med heftige rytmer, heftige gitar, heftig vokal på åpen mic. Folka, vi. Kunne. Ikkje. Stoppe. Å. Danse. Det ble hett. Vi ble svett. Men vi kunne ikkje stoppe. Det er fullt hus. Det er fest. Og taket klarer så vidt å holde seg nede, fordi energien presser det opp. Eg må ærlig innrømme at då eg tok turen forrige torsdag, så var det tammere. Eg tenkte greit nok. Eg er glad eg gav det en sjanse til. Sånn er det jo. Ingenting er likt. Og alt er alltid i endring.

Det er improvisasjon for alle penga, og guttene svinger i takt der oppe. Hodene går. Opp og ned. Opp og ned. De er ikke lenger fem kjekke gutter, men et stort musikkmenneske. Det høres ut som sanger som har vært jobbet med i åresvis, men så er det helt tatt på sparket. Kjemien der borte på scenen sprer seg utover i lokalet. Menneskene knyttes sammen. Svinger i takt.


Monica Eide med band, det var de som åpnet jammen. Monica Eide med band for anledningen, som for tre måneder siden gav ut album. Rolig jazzaktig pop.Stillferdig. Litt forsiktig. Eg  lytter litt for lite til den typen musikk, så eg har ikkje tenkt å si så mye mer. Hvis du vil finne ut, og kjenne etter på egenhånd, så har bandet en egen myspace side. http://www.myspace.com/monicaeide

Heftig baby. Heftig. Lurer på kor lenge taket på Vågen holder.

Barna og Fedrene...

I går braket det løs med en storveis forestilling/ konsert på Garage/ Gåsa. Eg skriver skråstreker fordi 1. i tillegg til å spille et sett med i mine øyne sanger med høy intensitet og kvalitet, så gjorde guttene i A Father of a Thousand Kids også et humoristisk show. For eksempel fikk de hele publikum til å snu ryggen til scenen. Og vi (iallefall eg), ventet på at no skjer det et eller annet spektakulært trylletriks. Eg snudde meg igjen på signal fra Fedrene, og ka ser eg. En tom scene! De snek seg av scenen etter at samtlige i publikum faktisk fulgte ordren om å snu seg. Det var kanskje ikkje så rart at eg trodde at det skulle komme et triks..Eg kom til konserten med en forventning om at et eller annet med 3-d briller skulle finne sted (på forhånd var det annonsert på Facebook at man kunne ha med seg 3-d briller).

Skråstrek 2: Gåsa, i invitasjonen som var å finne på facebook, stod det at konserten skulle skje på Gåsa. Gåså tenkte eg, då eg leste. Kor er gåså? Eg resonnerte meg frem til at det måtte være Garage. Det var jo det de sa til meg (på Opera, som eg har skrevet om tidligere).

Min konklusjon er at disse Fedrene som de kaller seg, vet å tulle seg med sine barn (publikum). Det var lekent med blomster på mikrofonstativene og planter på scenen. Til tross for tullingen var musikken av en dypere karakter (synes eg). Stemmen til vokalisten var dyp og ru, og banet seg vei helt inn i ryggmargen. Det skinte gjennom at det var en gjeng med flinke musikere på scenen. Askøyværinger av rang visstnok.

Tull og lek er bra for verden og det samme er musikk, så i går kveld gjorde faktisk A Father of a Thousand Kids en god gjerning for verdens barn. Både moro og intenst på samme tid. Eg har lyst å skrive med store bokstaver: FØLG MED PÅ DETTE BANDET OG KOM DEG AVGÅRDE NÅR DE SPILLER KONSERT NESTE GANG!! Bak alt tulleriet finnes og alvor, så her er hele pakken godt snekret sammen. Vi barn trenger å leke, og vi trenger alvor. Her får du begge deler. Eg skal iallefall leke mer (med alvor i blikket) om eg får sjansen. Takk for en strålende opplevelse til Fedrene :)

Vårperle...

Hjertet mitt dunker etter våren for tiden. Det dukket opp et dikt eg skrev en vårkveld for flere år siden blant alle papirene mine. Eg liker å skrive dikt. Så det har blitt en del av dem opp gjennom tidene. Kjente eg ble litt glad då eg leste det. For eg gleder meg sånn til våren. Mild luft og håpefulle ansikter i gatene. Men, først må regne få vaske gatene og skylle vekk de siste restene av gammel snø. Mens eg venter på spirer som gror, så tenkte eg å dele dette lille diktet mitt med deg. Kvaliteten kan man sikkert si mangt om, men eg velger å dele likevel. Vær så god:

Du og eg

Du og eg
ikkje et ultimatum
heller ikkje en historie
enno

Du og eg
En tynn tynn tråd
av spindelvev
men enno ikkje et nett

Du og eg
to sølvperler
på morgenfriskt gress

Solen treffer oss langsomt
lyset treffer dråpene
allverdens farger springer frem
det è blitt vår igjen

- Julia Jin, våren 2007 (?)

Bossablues me baby!...og vakre Fernando = vakker kveld

Eg dumper borti de folka eg skal dumpe borti tror eg. Eg er heldig sånn sett. Kvelden er ung og frisk, og eg kommer i snakk med David. Musiker visstnok. Eg kommer på at eg har sett han spille før, på Vågen Fetevare. Varme toner, gitar. Og skulle du sett, ved det lille runde bordet kor eg dumper ned, sitter også Fernando, som skal åpne jammen på Vågen no på torsdag. Dette er perfekt, tenker eg. Eg lurte på kem denne Fernando var. Det sier på en måte klikk klikk og vi er i flyt. Samtalen er musikken. Fin musikk. Frimodig, varm, undrende. Foruten meg, Fernando og David, sitter og Andreas ved bordet. Som også er musiker. Gruppeidentiteten er befestet og vi smiler.

Fernando forteller at han lager musikk av ulike sjangre, blant annet litt hip- hop, litt reggae. Det virker som han helst ikkje vil kategorisere seg sjølv så veldig. Fernando er gutten med stjerner i øynene, og sånn eg forstod det en del av en gruppe på 20 musikere fra ulike kulturer som kaller seg BossaFamily. Og på torsdag åpner han altså jammen på Vågen. Eg har aldri hørt Fernando synge før, men eg forestiller meg en følsom, sensuell stemme. Han er vakker. Stillferdig. Mørkt hår, mørke øyne. Spirituell. Har en annen kultur med seg i genene. Han kom til Norge då han var seks år gammel. Fernando er glad for at han har denne livserfaringen med seg. Så vet han at det finnes en annen verden der ute. Ikkje misforstå, Fernando glir helt fint inn i den norske kulturen. Men, likevel, han kan og se alt sammen litt fra utsiden. Og det verdsetter han.

David og eg prater om det meste denne kvelden, og vi er ikkje redd for å prate om de store spørsmålene. David forteller at han lever det livet han ønsker no. Og for å komme dit måtte han først jobbe innenfra. Jobbe med å befeste identiteten. David sier til meg at identiteten må på plass først, før musikken får det uttrykk og den plassen den fortjener. I mai slippes platen til BossaBlues (Davids musikk), med hjelp fra musikere fra BossaFamily. Eg er så heldig at eg får høre på råutkast til platen, som David har på telefonen sin. Det er avslappende musikk. Ikkje overraskende, for når David skal beskrive seg sjølv, så er nettopp laidback det første han nevner. Noen vil  si BossaBlues musikk, er musikk for høstkvelder og rødvin. Eg for min del føler det hører hjemme en tidlig morgen på en tramm med en kopp kaffe, vårvind, og dugg i gresset. For mitt indre får eg assosiasjoner til  blåhvit himmel og små, små stjerner som blinker.
Sjekk ut mer av musikken til David her: David Pavels

Eg prater og med Andreas. Andreas så eg opptre med bandet Blumashin på Victoria for lenge siden. Eg husker eg digget den heftige måten Anders sang på. Det er trist å høre at bandet no er oppløst. Anders er forøvrig en dyktig musiker som har samarbeidsprosjekter både her og der. Eg tror han og sa han var med i BossaFamily. BossaFamily formidler forøvrig gjennom mantraet "Fellesskap, lidenskap og galskap". Det kan eg like :-)

Nysgjerrig på den store gjengen med musikere i Bossafamily?
Du kan lese mer på bloggen deres: Bossafamily

Til Fernando, David og Andreas: takk for samtalen rundt det lille runde bordet. Det overrasket med ikkje at eg kom til å ende opp med akkurat dere tre i kveld, det er enkel matematikk det (tiltrekningsloven). Eg ble inspirert og glad!

Stand up på Ricks: Pussy as good as it looks...

Det ble som eg trodde, stand up kveld på Ricks ble en kveld kor gleden fikk fritt spillerom og humoren fikk trent seg. Eg og venninnen min kom litt i seineste laget, og fikk dermed gjennomgå av konferansieren. Det må man regne med. Venninnen min, som snart er tanntekniker ble spesielt populær hos konferansieren, som mer enn gjerne ville gå å få tann- spa hos henne. Tannteknikere, for de som ikkje visste det, gjør det meste tannleger gjør, med unntak som for eksempel borring. Med andre ord vil det være mer behagelig å gå til tanntekniker enn tannlege. Så eg forstår konferasieren godt. I tillegg skal det heller ikkje stikkes under en stol at venninnen min er innmari søt.Konklusjonen hans, etter å ha kartlagt første og andre benkenes yrker ble at man burde starte en klinikk. Foruten tannpleier (tannspa-pleier), fantes sykepleiere, leger og psykologer på benkene...og telefondamer fra skandiabanken. Sistnevnte yrkesgruppe sleit han litt mer med å få til å passe inn i klinikken.

Et lite utdrag fra selve showet:
Thomas satte listen for showet ved å etterlikne Mr. Bean, og når merkevaren Pussy - as good as it looks, mat for katter ble vist frem for publikum, var stemningen satt for kvelden. Då Rune Lothe kom på scenen, lærte eg meg at det finnes en yrkesgruppe som heter arkivar. Rune er sjølv arkivar, og kunne meddele til oss i salen at det finnes en egen verdenskonferanse for yrkesgruppen, sist samlet i Kuala Lumpur. Og arkivarer og bibliotekarer sammen på julebord blir heftig feiring.For då tar bibliotekarene av seg brillene. Sigrid Bonde Tursvik avsluttet showet med snert, og på ekte kvinnevis. Hun stilte spørsmålet korfor lurer man på om folk er homo, når man heller kan lure på om folk er mongo? Eg er på sett og vis enig i at dette  kan være en fruktbar kategorisering å jobbe etter.

Eg vil få takke stand- up gjengen for en gøyal kveld! Og krysser fingrene for at de får gode kritikker i BT, som var tilstede for å gjøre sin vurdering. Så for de interesserte er det bare å kikke i BT (mest sannsynlig fredag)  for second hand vurdering av det som skjedde på Ricks. For de som ikkje fikk med seg showet no, så kommer det et nytt show på fredag. Thomas er fortsatt med på laget, mens noen av de andre byttes ut med nye ansikter. Så vil du le, kom deg avgårde.