St. Hans på Nøsteboden med Dronepop med HP Gundersen i spissen

Nøsteboden. Sjøen. Stemningen. Musikken. Luften. Menneskene. Det var en vakker kveld, og fenomenet dronepop utviklet av HP Gundersen fylte luften. De kule jentene på bildet stod for vokal, og HP styrte hele greia på sin finurlige måte. Urmusikken setter deg i en helt spesiell sinnstilstand, du blir i ett med moder jord hvis du virkelig tør å slippe kontrollen og gå inn i musikken -  perfekt på en St.Hans aften!

Etter dronepop var ferdig ble det lett dansbar musikk på scenen, og folk kunne danse seg løs. Det var moro, og mange fine sjeler samlet på ett sted.

Tre små rakkerunger som også lager dronepop - varmet opp før det store droneorkesteret entret scenen med gladlåten You Fool.

Rakkerungene - en flerkulturell dronetrio

Verk - lager musikk-verk som kommer til høsten...men først festivalsommer...

Den unge fyren med den lyse luggen.Verk. Artig kar. Hip hop fyr som rapper om det meste mellom himmel og jord, kanskje litt om det over og...Har egentlig ikkje hørt så mye på Verk før, men eg jumpet likevel avgårde til Kvarteret i går for å få med meg innslaget hans som oppvarmer for en annen hip hop fyr (navnet har falt ut av hodet, var det Devin Dedude mon tro? jo, eg tror det).

Verk fosset på han. Aleine på scenen denne kvelden. Moro. Han skal spille på Hove denne sommeren, og til høsten kommer mest sannsynlig album! Så følg med. Vil du sjekke ut ka Verk har å by på kan du klikke deg innom han på Myspace: VERK

Kakkmaddafakka - you know you can dance...

Å jøye meg for en energi de gutta i Kakkmaddafakka gir fra seg når de spiller! Morsomme gutter som spiller av seg klærne (sine egne og publikums). Det svetta, de tullet, de danset og det svingte. Blei svett eg og.Og publikum fikk fort opp pulsen og svingte i takt med musikken. Gutta har så sterk energi på scenen at publikum ble preget av det fra første tone. Det er nesten umulig å ikkje svinge med når gutta synger om My girl, is she old osv....Morsomme tekster, og helt fenomenal spilling på instrumenter. Eg er imponert. Mr Jones sine pianofingre, de føk over tangentene som ti raketter, og eg humret litt for meg sjølv over jentene på første rad som hvinte og skrek etter Mr Jones, bak det svette håret og capsen sin. Det ble hvining etter de andre gutta og forøvrig...Munnen trakk seg og oppover av Kakk-koret, for anledningen ikledd bittesmå shorts. Fikk dessverre ikkje tatt bildet av de, de stod litt gjemt bak en søyle...

Kakkmaddafakka har spilt en del rundt om i utlandet sies det,blant annet i Tyskland. Så det ble litt "tysk"-språklig tale på scenen og. Morsomt. Nå er turnesommeren for døren, så om du ikkje fikk med deg at Kakkmaddafakka åpnet sommeren på Teglverket, bør du defintivt få med deg gutta spille live seinere i sommer. I følge myspace siden dere sskal de spille på Hove:-)

Har du ikkje hørt musikken før? då må du ta en kikk på denne siden: Kakkmaddafakka Ligger noen særdeles morsomme videosnutter der og forøvrig. Check it out!

Eg er glad fordi det finnes band som Kakkmaddafakka som fremmer følelsen av glede og livsgnist i musikken.

Coincidence - or faith?

Har du hørt om tiltrekningsloven? At man får det man skaper i tankene?
Og at man egentlig ikkje trenger å gjøre annet enn å følge med på ka som dukker opp, så skjer akkurat det du vil skal skje.

Mange folk eg treffer er blitt utrolig avhengig av mobilene sine. Men, noen gjør motsatt :) Det lever uten mobilen, og klarer seg fint likevel.

Dagens lille utfordring: prøv noen dager uten mobil, og vær bevisst på ka som skjer. Om du tør å slippe taket, kommer deg ut og begynner å kikke deg rundt, så kommer du til å oppdage at det meste ordner seg veldig greit uten å lage masse avtaler på forhånd.Følg naturens puls! Og eg tror du vil kjenne det ti tonn lettere, og ha det mer morsomt :-) Og du vil treffe på deg folka du skal treffe. Uten å måtte lage en eneste avtale på forhånd. It is so FUN!
...og det er dette eg mener er tiltrekningsloven.

Husk å kose deg i sola. I dag er det forresten store ting på gang. KAKKMADDAFAKKA spiller på Teglverket i kveld. Og rundt om i byen dukker helt sikkert diverse minikonserter opp. Så kom deg UT!

Byavisens matblogg...

Eg skrev en liten greie her for noen dager siden om at eg skulle blogge for Byavisen. No er det kommet på trykk. Eg er fornøyd. Har fått nok en merkelapp på meg: Blogger! Ny tvist. Forundret over kordan mine krumspring leder meg til diverse nye ord og flaggfaner fra andre. Du har kanskje merket det sjølv og ut fra ka du gjør. The eye is the beholder of it all. Finnes heldigvis mange ulike øyne. De viktigste for meg er mine egne. Heldigvis.

Det morsomme er, at innlegget er å finne under Matbloggen til avisen ;-)

Link til Byavisen på nett: Vågenjam: lidenskap, fellesskap og galskap under samme tak

Spider and fly@vågen

Så braket det løs med nok en musikalsk kveld i det frie rommet på Vågen Fetevare :-) På bildet ser du musikeren Arne Nordahmmer synge en av låtene sine, Spider and Fly.

Eg kom tuslende inn døren, fikk kjempeklemmer fra Bossafamilien og tok deretter turen ut i bakgården. Vannpipene dampet vennlig og atmosfæren var lun som den pleier. Eg ble sittende der ute og fikk dessverre ikkje med meg åpningen av jammen. Men, det var det en grunn til at eg ble sittende. Eg ble sittende å prate med blant andre Arne Nordhammer. Som nettopp er kommet tilbake fra New York! Etterhvert fikk eg oppleve han på scenen. Om musikk handler om inderlighet, så kan eg med hånden på hjertet si at eg følte det. Eg håper Arne snart skal spille konsert her i Bergen eg. Eg har ikkje hørt om han før, men det er det sikkert mange andre som har...Eg er glad eg fikk oppleve kvelden i går på Vågen. Spesielt magisk var det då folka fra Bossafamily, Arne, og den vakre fiolindamen, samt en jente eg aldri har sett før, jammet sammen. Det var som å stitte rundt et indianerbål og stirre inn i sitt eget landskap. Gleder meg allerede til neste torsdag. Det blir liksom bare mer og mer magisk der nede...

Om du vil oppleve Bossafamily live, så ta deg en tur på Mikrofestival i Grevehagen no på lørdag. Det skjer mellom 16- 20 tror eg og pris er 200 kr. Spiller og andre band der!

Rockefeller, liberty, be free..

I går braket det løs igjen. 7Mountains med Dan i spissen inntok Logen, med på laget for anledningen var superflinke fiolinisten Ella. Det var som vanlig duket for en dramatisk kveld. Det er det som er med 7mountains, det er musikk og kunstuttrykk i fin sammenblanding på scenen. Mye improviseres underveis, men det høres for publikum ut som en innøvd gig. Fantastiske saker. Og stemmen til Dan bryter gjennom alle kontrollgrenser du måtte ha rundt din indre kjerne. Stemmen til Dan har utviklet seg siden sist synes eg. Mer dynamisk på sett og vis. Showet startet med at Dan kommer inn i lokalet med en slags alienliknende kostyme på seg. Etterhvert utover i konserten trer han frem i rød parykk, badedrakt og andre kostymer. Det kjennes godt å sitte blant publikum å overvære en artist som for meg representerer kunst kor normer feies av banen og alt kan skje. Denne typen øyeblikk er med på å skape med frihet for å kunne uttrykke seg sånn man vil. Og den som kanskje lurer på om man skal fremtre mer tydelig på tross av at det kan innebære brudd med både den ene og andre norm/ verdi, får kanskje akkurat det lille dyttet bak til å tørre.

Publikum ble feid av banen med låten Rockefeller. Det er en intens låt, og teksten går virkelig i dypet av ka som kanskje rører seg i det menneskelige samfunn, ka som kontrollerer oss. Han synger om Rockefeller (familien; en rik familie i USA med mye makt), og Illuminati. Kor ordene kommer fra vet ikkje eg, men det er mektige greier.

Følg med på Youtube etterhvert for lyd og bildeklipp fra konserten. Og hvis du fortsatt ikkje har fått opplevd bandet live, så er det enda en mulighet igjen til å se dem. Mest sannsynlig i august/ september.

Martin og Marthe...sana (sol) musikk

Intim tilstedeværelse. Knøttlille cafe sana fikk æren av å bli fyllt med Martin og Marthes sjeler. Martins varme stemme og Marthes finfølende pianofingre. Cafe Sana kan sikkert ikkje romme mer enn rundt 20 personer. Alle plassene ble tatt. Eg ble fascinert over Marthes måte å bruke pianoet som musikkinstrument på. Hun spilte rett på strengene, og brukte tangentene til å skape interessante rytmer. Synes eg.
Det er gjerne sånn, at når eg hører Martin synge, så skulle eg ønske at eg bare flytt rundt i tonene hans for evig og alltid. Martin lærer meg å synge litt, og som regel gjør eg alt eg kan for at han skal synge mest, og eg minst mulig. Nettopp fordi den stemmen er så fintfølende. Sjølv har han sagt til meg at han beundrer Jeff Buckleys sangteknikk. En mellomting mellom brystklang og hodeklang, for de som har greie på den slags. Eg har hørt Martin synge allverdens - strupesang, brystklang, hodeklang, ja alt. Han kan alt den mannen når det kommer til sang. Martin har eg skrevet om her på bloggen før forresten. Supernørden med den magiske stemmen ;-)

Låten Nasjonalsangen fikk hele lokalet til å stoppe opp. For meg representerer denne sangen noe om selve tidsånden vi lever i. Om Martin og Marthe vil formidle det samme vet eg ikkje...Hadde eg husket teksten skulle eg gjengitt litt her, men det eneste eg husker er noe mer small red shoes...

Eg entuiastiseres alltid like mye over det faktum kor lett det er å finne fred i sjelen hvis du lytter til en sjelfull stemme. Takk Martin (og Marthe)!

Myspace til Martin : Martin Halla

sol, musikk og sang..

På søndag inntreffer det en konsert som eg har lyst å skrike ut når eg går gatelangs at folk må komme på. 7mountains med Dan Devero i spissen spiller då på Logen. Det kommer til å bli spektakulært spør du meg. Gleder meg veldig, endå eg har sett bandet spille mange ganger før. Eg blir aldri lei. Hvis du tar turen, så lytt litt ekstra nøye til tekstene! It is heavy stuff, med mye sannhet i.

Men, i dag er det fredag, og i går var det torsdag. Vågenjammen går sin gang då. Kom neste gang du og. Det er en herlig stemning der nede, og det føles som fenomenet bare vokser seg større etter som ukene går. Kanskje er det all kjærligheten og aksepten som svirrer der nede som gjør det? kanskje er det musikken? eller kanskje...

Sol sol
du e min bror
livets kilde
havets bilde

Himmel og hav
snakker til meg
eg snur alt på hodet
eg ser deg opp ned

Forslag til noe du burde prøve: ta med deg frokost i en sekk, ta med deg et teppe eller yogamatte, og gjør yoga eller tøying i en av parkene en morgen. Få gjerne med deg en du kjenner, eller aktiviser de som allerede er i parken. Let's spread good vibes :-)

Basia Bolat on my keys

I kveld gjorde den kanadiske artisten Basia Bolat konsert på Knøderen. Eg kom over konserten ved en ren tilfeldighet. Telefonen kimte i går, og med håp i stemmen til personen i andre enden, ble mitt aldeles kule sølvfargete keyboard forespurt lånt til konserten. Som takk skulle eg få overvære det hele. Sånt takker man ikkje nei til!

Basia Bolat kunne sikkert lett fyllt opp Landmark, men valgte i stedet intimkonsert på Knøderen. Kun med seg selv og instrumentene sine, stående midt på gulvet. Hun rørte hele publikum med musikkuniverset sitt. Kanadisk folk- musikk. Hun gjorde konsert i Oslo i går, og reiser videre til Malmø i morgen. Det var en aldeles fortreffelig måte å starte helgen på. Keyboardet mitt fikk ros, både for utseende og funksjoner (!). Vi testet ut litt lyder etterpå, orgellyden var en spesiell hit hos Basia.

Som alltid, hvis eg får muligheten spør eg de eg møter ka de lever etter. Basia Bulat tror på å være gode mot hverandre. Det gjør eg og.

Et frittflytende liv - illusjon eller virkelighet?

For de som av og til er innom bloggen så husker de kanskje at eg tidligere har skrevet om Dan Devero. Han inspirerer meg stadig. Først var det bare den overraskende mørke stemmen på jammen på Vågen som fikk meg oppmerksom. Siden tumlet eg over han på ny på Cafe Knøderen. Eg fikk så servert en slags tekst (portrett?) om den unge/ gamle mannens liv. Det synes eg at du og burde få med deg. Og eg legger derfor ut en link her: trykk

Ellers, gjør det merkelige været for tiden at det blir en merkelig verden, med tilsvarende merkelige mennesker og merkelige opplevelser.

Etter å ha lest intervjuet kan du sjekke ut denne linken:
Om å være aleine

Paradokset: hvis alle henger sammen, og vi er separate individ, blir vi noen gang aleine då? Eller omvendt, hvis vi alle er enkeltindivider, kordan kan vi då være noe annet enn aleine?

Danny DeVero - Seven Mountains. Intensitet!

Eg var så heldig at eg fikk med meg en mørk konsert i går kveld på Knøderen. Skummelt kanskje, men likevel også mye kjærlighet i luften. Følte eg. Det å kalle gårsdagens performance for konsert blir egentlig litt feil. Eg vil heller kalle det et teatralsk show med intens rockemusikk. Bandet heter Seven Mountains. Du har kanskje hørt om dem? Hvis ikkje kommer du nok definitivt til å få høre om dem etterhvert. Frontmann Danny DeVero med en mørk og intens stemme. Liten mann med sterk energi.

Eg kom over konserten ved en heldig tilfeldighet. På Vågen dukket det en dag opp en gutt på åpen scene. Eg hørte stemmen og tenkte - wow, dette var intenst! Når han så fortalte meg at bandet hans skulle ha konsert på Knøderen var det bare å kaste seg rundt å stikke dit.

Jihad - Hellig Krig, tema for musikken. Dystre undertoner om black angels og freedom to be. Nydelig iscenesatt med maleri (se over), dekorering og levende lys. Vi var ikkje mange i salen, men vi som var der fikk med oss noe helt spesielt. Tro meg.

Noe ved vokalen til Danny DeVero får det til å røre seg i dypet, det treffer deler av sjelen som handler om lengsler, frigjøring og sårhet. Hans fremtreden sier noe om det samme. Sminket og ikledd dramatiske kvinneklær.

Då vi kjører for å hente en videokassett til filmkamaraet som skal dokumentere kvelden, er det noen i bilen ved siden av som glor frenetisk på Danny. Det ukjente, det som bryter med forventinger...skremmer noen. Danny er vant til det. Han glor tilbake. Eg glor eg og. Det er fint med mennesker som tør å stikke seg ut og som tør å være eksentriske. Synes eg. Sånn sett bidrar kanskje Danny med å skape større åpenhet i samfunnet? Eg tror det.

Danny fortalte sjølv at musikken handler mye om å kjempe. Kampen pågår i det indre og ytre landskap. For tiden holder bandet på i studio, så når platen er klar mine kvinner og menn, er det bare en ting å gjøre. Ut i butikken og kjøp.

Tusen takk til Seven Mountains for at eg fikk overvære showet, håper det kommer mer. En spesiell takk til Danny, håper vi sees igjen.

Eg fant dessverre ikkje siden til bandet på myspace, så hvis noen som leser kan hjelpe meg, skriv den inn i kommentarfeltet!

Hvis du er nysgjerrig på DannyDevero og Seven Mountains, ta en kikk her:
Danny DeVero (videoer fra youtube)

Ord for resten av kvelden...sitat anonym bergensmusiker...

Eg liker ord for dagen, eg liker ord å leve etter. Eg kom over en fyr, som eg velger å få være anonym, som skrev dette i den røde hjerteboken min:

...hvis du har vansker med å lese: if your life don't exist. Please take a deep breath. Cause I survive.

Hvis du noen gang har forsøkt å puste skikkelig, så vet iallefall eg, at det å gjøre at man faller mer til ro. Og overleve gjør man jo som regel. Dagens!

Chile chile chile...

Tenkte eg bare skulle legge ut et par bilder fra Bossafamilys konsert på Kvarteret i går. I forbindelse med støttekonsert til Chile. Det var uvant å se gutta på en annen scene enn på Vågen. Mykheten, varmen og lekenheten fant veien inn etterhvert som lydmann og publikum ble smidigere i trøyene. Hvis du kikker på de to gutta på det øverste bildet, så trekker du nok litt på smilebåndet. De er så glade i hverandre!

Det blir visst litt mye bossa-greier for tiden. Men de kjører jo sånn på...! og då må de nesten få litt plass i mitt univers.

Taket på Vågen løftet seg

Å herrligheeet! Vågen. Jam. Eg er målløs. Fortryllet og danser når eg går. Jam. Skikkelig jam. Bossafamily med heftige rytmer, heftige gitar, heftig vokal på åpen mic. Folka, vi. Kunne. Ikkje. Stoppe. Å. Danse. Det ble hett. Vi ble svett. Men vi kunne ikkje stoppe. Det er fullt hus. Det er fest. Og taket klarer så vidt å holde seg nede, fordi energien presser det opp. Eg må ærlig innrømme at då eg tok turen forrige torsdag, så var det tammere. Eg tenkte greit nok. Eg er glad eg gav det en sjanse til. Sånn er det jo. Ingenting er likt. Og alt er alltid i endring.

Det er improvisasjon for alle penga, og guttene svinger i takt der oppe. Hodene går. Opp og ned. Opp og ned. De er ikke lenger fem kjekke gutter, men et stort musikkmenneske. Det høres ut som sanger som har vært jobbet med i åresvis, men så er det helt tatt på sparket. Kjemien der borte på scenen sprer seg utover i lokalet. Menneskene knyttes sammen. Svinger i takt.


Monica Eide med band, det var de som åpnet jammen. Monica Eide med band for anledningen, som for tre måneder siden gav ut album. Rolig jazzaktig pop.Stillferdig. Litt forsiktig. Eg  lytter litt for lite til den typen musikk, så eg har ikkje tenkt å si så mye mer. Hvis du vil finne ut, og kjenne etter på egenhånd, så har bandet en egen myspace side. http://www.myspace.com/monicaeide

Heftig baby. Heftig. Lurer på kor lenge taket på Vågen holder.

Barna og Fedrene...

I går braket det løs med en storveis forestilling/ konsert på Garage/ Gåsa. Eg skriver skråstreker fordi 1. i tillegg til å spille et sett med i mine øyne sanger med høy intensitet og kvalitet, så gjorde guttene i A Father of a Thousand Kids også et humoristisk show. For eksempel fikk de hele publikum til å snu ryggen til scenen. Og vi (iallefall eg), ventet på at no skjer det et eller annet spektakulært trylletriks. Eg snudde meg igjen på signal fra Fedrene, og ka ser eg. En tom scene! De snek seg av scenen etter at samtlige i publikum faktisk fulgte ordren om å snu seg. Det var kanskje ikkje så rart at eg trodde at det skulle komme et triks..Eg kom til konserten med en forventning om at et eller annet med 3-d briller skulle finne sted (på forhånd var det annonsert på Facebook at man kunne ha med seg 3-d briller).

Skråstrek 2: Gåsa, i invitasjonen som var å finne på facebook, stod det at konserten skulle skje på Gåsa. Gåså tenkte eg, då eg leste. Kor er gåså? Eg resonnerte meg frem til at det måtte være Garage. Det var jo det de sa til meg (på Opera, som eg har skrevet om tidligere).

Min konklusjon er at disse Fedrene som de kaller seg, vet å tulle seg med sine barn (publikum). Det var lekent med blomster på mikrofonstativene og planter på scenen. Til tross for tullingen var musikken av en dypere karakter (synes eg). Stemmen til vokalisten var dyp og ru, og banet seg vei helt inn i ryggmargen. Det skinte gjennom at det var en gjeng med flinke musikere på scenen. Askøyværinger av rang visstnok.

Tull og lek er bra for verden og det samme er musikk, så i går kveld gjorde faktisk A Father of a Thousand Kids en god gjerning for verdens barn. Både moro og intenst på samme tid. Eg har lyst å skrive med store bokstaver: FØLG MED PÅ DETTE BANDET OG KOM DEG AVGÅRDE NÅR DE SPILLER KONSERT NESTE GANG!! Bak alt tulleriet finnes og alvor, så her er hele pakken godt snekret sammen. Vi barn trenger å leke, og vi trenger alvor. Her får du begge deler. Eg skal iallefall leke mer (med alvor i blikket) om eg får sjansen. Takk for en strålende opplevelse til Fedrene :)

Knøderen baby, Knøderen!

Har du vært på kafe knøderen noen gang? Visste du at det skjer artige ting der på kveldstid?
Ikkje? Vel, då skal eg fortelle litt om stedet. Kafeen ligger i Lyder Sagensgate 22. Koselig innredning, ikkje umoderne og hardt, men heller motsatt, passe slitte møbler og litt sånn gammeldags. De har super mat der og masse god te, ikkje minst. Eg elsker te, så når eg er der blir det ofte tedrikking, bok, og om eg får muligheten så kaprer eg gjerne en plass på benken innenfor døren. For meg er stedet et supert sted å sitte når eg bare vil være med meg selv og dykke ned i en bok. Andre bruker stedet til andre ting, ofte er det små vennegjenger samlet rundt de runde bordene der inne. Ryktene skal ha det til at flere og flere kommer tilbake til stedet, og kafeen har og fått gode anmeldelser.

De som driver stedet er egentlig en god grunn til å dra dit i seg selv. Verdens snåleste par (snål; rar på bergensk, søt på østlandsk, de er begge deler). Alltid like imøtekommende på en litt sjenert måte. Genuine. Hvis du og er litt snål, kommer du garantert til å føle deg hjemme på knøderen. For selvsagt bærer stedet preg av det snåle paret.

Det eg liker aller best med Knøderen er at de holder små konserter der innimellom, og andre arrangementer som boklanseringer og lansering av magasiner. Prøverommet i regi av BIT teatergarasjen har også vært der innimellom. Eg har mye eg kan takke Knøderparet for.  Det var de som gjorde meg oppmerksom på at Prøverommet eksisterer. Og eg fikk være med i fjor! Prøverommet er forresten, for de som ikkje har kjennskap til det, et sted kor kunstnere kan få prøve ut tingene sine. Et spennende konsept kor man får input fra ulike sjangre på en og samme kveld. Prøverommet skal være på Knøderen igjen i april. Nærmere bestemt den 26. Kom kom! Det skjer og masse annet gøy utover våren, eg skal selvsagt fortelle mer om det etterhvert som det nærmer seg. Eller så kan du jo selv stikke innom og spørre, eller klikk her. Link til underskog, et nettsted med god oversikt over ka som skjer rundt om, blant annet på Knøderen.

Eg gleder meg til å se på det som skjer utover våren. Å... det var den våren, den er her snart...Jippi!

Kjapp stemingsrap fra Vågen

                                                 Leno åpnet jammen på Vågen

Eg stakk så vidt nesen innom jammen på Vågen i går. Mest for å høre Fernandos stemme. Var nysgjerrig på om stemmen passet med mitt forestillingsbilde av den. Fernando, stakkars liten var blitt syk. Noe med øret. Men, til gjengjeld gjorde Leno (?) et varmt åpningssett. Reggae-ish vil eg kalle det. Litt i gaten til Bob Marelys barn, i følge min makker på venstre siden av meg. David var der og kompet, og skulle du sett, spille- på- den-blå-steinen gutten med krøllene var der også.

Siden eg ikkje hadde tenkt å løpe ute hele natten så ble det et kjapt hei og hadet med settet til Leno innimellom. Så kun en kjapp stemningsrap i dag.

 Andre folk og annen stemning enn jammen på Lille. Mer bohemaktig vil eg si. Det blir vel kanskje sånn når det er Bossafamilys, David som styrer jammen?
Hvis du lengter litt etter å være bohem for en kveld og høre på soulful musikk så ta turen til Vågen neste torsdag.

Bossablues me baby!...og vakre Fernando = vakker kveld

Eg dumper borti de folka eg skal dumpe borti tror eg. Eg er heldig sånn sett. Kvelden er ung og frisk, og eg kommer i snakk med David. Musiker visstnok. Eg kommer på at eg har sett han spille før, på Vågen Fetevare. Varme toner, gitar. Og skulle du sett, ved det lille runde bordet kor eg dumper ned, sitter også Fernando, som skal åpne jammen på Vågen no på torsdag. Dette er perfekt, tenker eg. Eg lurte på kem denne Fernando var. Det sier på en måte klikk klikk og vi er i flyt. Samtalen er musikken. Fin musikk. Frimodig, varm, undrende. Foruten meg, Fernando og David, sitter og Andreas ved bordet. Som også er musiker. Gruppeidentiteten er befestet og vi smiler.

Fernando forteller at han lager musikk av ulike sjangre, blant annet litt hip- hop, litt reggae. Det virker som han helst ikkje vil kategorisere seg sjølv så veldig. Fernando er gutten med stjerner i øynene, og sånn eg forstod det en del av en gruppe på 20 musikere fra ulike kulturer som kaller seg BossaFamily. Og på torsdag åpner han altså jammen på Vågen. Eg har aldri hørt Fernando synge før, men eg forestiller meg en følsom, sensuell stemme. Han er vakker. Stillferdig. Mørkt hår, mørke øyne. Spirituell. Har en annen kultur med seg i genene. Han kom til Norge då han var seks år gammel. Fernando er glad for at han har denne livserfaringen med seg. Så vet han at det finnes en annen verden der ute. Ikkje misforstå, Fernando glir helt fint inn i den norske kulturen. Men, likevel, han kan og se alt sammen litt fra utsiden. Og det verdsetter han.

David og eg prater om det meste denne kvelden, og vi er ikkje redd for å prate om de store spørsmålene. David forteller at han lever det livet han ønsker no. Og for å komme dit måtte han først jobbe innenfra. Jobbe med å befeste identiteten. David sier til meg at identiteten må på plass først, før musikken får det uttrykk og den plassen den fortjener. I mai slippes platen til BossaBlues (Davids musikk), med hjelp fra musikere fra BossaFamily. Eg er så heldig at eg får høre på råutkast til platen, som David har på telefonen sin. Det er avslappende musikk. Ikkje overraskende, for når David skal beskrive seg sjølv, så er nettopp laidback det første han nevner. Noen vil  si BossaBlues musikk, er musikk for høstkvelder og rødvin. Eg for min del føler det hører hjemme en tidlig morgen på en tramm med en kopp kaffe, vårvind, og dugg i gresset. For mitt indre får eg assosiasjoner til  blåhvit himmel og små, små stjerner som blinker.
Sjekk ut mer av musikken til David her: David Pavels

Eg prater og med Andreas. Andreas så eg opptre med bandet Blumashin på Victoria for lenge siden. Eg husker eg digget den heftige måten Anders sang på. Det er trist å høre at bandet no er oppløst. Anders er forøvrig en dyktig musiker som har samarbeidsprosjekter både her og der. Eg tror han og sa han var med i BossaFamily. BossaFamily formidler forøvrig gjennom mantraet "Fellesskap, lidenskap og galskap". Det kan eg like :-)

Nysgjerrig på den store gjengen med musikere i Bossafamily?
Du kan lese mer på bloggen deres: Bossafamily

Til Fernando, David og Andreas: takk for samtalen rundt det lille runde bordet. Det overrasket med ikkje at eg kom til å ende opp med akkurat dere tre i kveld, det er enkel matematikk det (tiltrekningsloven). Eg ble inspirert og glad!

Feiring av 8. mars med Hanne Kolstø - vakkert, sterkt og stemningsfullt

Hanne Kolstø spilte på Lille i går. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse. Hun sang et sett på åtte sanger, samt et lite ekstranummer; den tristeste sangen hun har laget, i følge henne selv. Ved hjelp av en loopstasjon (en sånn boks som mange artister ofte driver og trykker på med foten når det opptrer, og som lager lyder) ble det et komplett og interessant lydbilde sammen med gitar og stemmeprakt. Hun brukte blant annet lyden av klirrende glass underveis. Akk så vakkert. Lille var altså første sted ut i forbindelse med solo turneen hennes, som strekker seg fra Bergen til Danmark og Tyskland. Hanne er en aktiv musiker. I tillegg til soloprosjektet spiller hun i tre andre band; Love Fi, Thelma and Clyde og Post.

Siden det tross alt var kvinnedagen i går, passet det fint at Hanne viste muskler og spilte en sang fra rockebandet sitt solo. Bandmedlemmene ville ikkje at Hanne skulle gjøre denne sangen uten resten av bandet...men som den sterke og egenrådige kvinnen Hanne ser ut til å være, så fant hun ut at JOHOO, det var jo hennes sang (hun har laget den), så selvsagt skulle hun spille den aleine hvis hun ville det. Så hun spilte sangen i går, og kommer til å fortsette å gjøre det på resten av soloturneen sin. Selvsagt. Ingen bestemmer over oss kvinner. Ingen.

Eg fikk meg en prat med Hanne etter konserten. Og eg ble riktig så oppløftet. Enda et menneske som tør å satse, som følger drømmen og veien sjelen sier man skal gå. Hanne strålte i går, men hun fortalte meg at sånn har det ikkje alltid vært. Sånn er det vel å være menneskelig, så det var vel ingen bombe. En gang i tiden studerte hun pedagogikk (sorry Hanne hvis det var et annet studie du tok, hørte deg litt dårlig der inne..), og en dag begynte hun å gråte på forelesningen. Korfor? spurte hun seg selv da. Jo, fordi hun ikkje gjorde det hun egentlig ville. Nemlig drive mer med musikk. Hun hadde jo en hel haug med sanger som hun hadde laget i bagasjen... Folk sa til henne, som folk ofte gjør, at det er lurt å ha noe å falle tilbake på. Frykten folkens, den gjør oss blindet. Og ofte er det folka rundt oss som får oss redde. Men, Hanne klarte heldigvis å høre sin egen stemme tydelig nok til å våge å satse på musikken. Som hun sa til meg i går:
- eg vil jo ikkje ha noe å falle tilbake på.
Eg er helt enig. Korfor falle tilbake, når man kan gå fremover?

I tillegg til å vise seg å være en sterk kvinne, så fant eg og i løpet av samtalen ut at Hanne også er en vennlig kvinne. Det ser man vel egentlig på bildet over og. Hanne solgte tre cd-er på jammen; en samle cd med litt av hvert fra de ulike bandene og hennes egne greier, Thelma & Clyde og Love Fi (innpakket i et kunstverk!, se bildet øverst til venstre). Eg, som musikkentusiast, ville selvsagt kjøpe all musikken. Men, eg hadde ikkje kontanter! Og ka skjer da? Hanne sier at eg kan få alt sammen gratis siden eg skal skrive om henne på bloggen. Eg blir rørt. Men, eg takker selvsagt nei av den enkle grunn at eg allerede har fått en konsert gratis. Man skal støtte opp om musikere synes eg. Det trenger jo til det daglige brød de, som alle andre. Ikkje det at eg er spesielt rik, men noe vil eg bidra med. Så vi finner ut av det vi.

I dag når eg skriver, er eg skikkelig glad. Hun der Hanne Kolstø, hun gjorde inntrykk på meg. Følte den lille samtalen vår i baren var en hjerte-til-hjerte samtale. Eg hadde ikkje med meg den lille røde boken min, ellers hadde eg nok dokumentert alltingen der. Men, no har eg det heldigvis dokumentert her da.

Sjekk ut det Hanne driver med av musikk på disse nettstedene då vel:
http://www.myspace.com/thelmaandclyde
Love: Fi
Post
Hannes hjemmeside

Eg tror Hanne skal åpne jammen på Opera i kveld, så de som ikkje var på Lille i går kan gå dit i dag og lytte. Husk kontanter, så du får kjøpt musikken hennes i samme slengen!!
Då gjenstår det bare å heie på Hanne og håpe på at hun får det gøy på turneen.